stine elize gaassand

Offer eller overlever?

  • Skrevet 18.12.2016 klokka 19:53
  • Kategori: Personlig

Hvordan ser du p livet? Hvordan forholder du deg til ting som skjer rundt deg? Hvordan pvirker det som skjer rundt deg akkurat deg? Hvilket syn du p deg selv? Er det synd i deg? Er alle rundt deg vanskelig? Gr verden imot deg? Fr alle andre ting til? Er alle andre heldig? Fler du at du har trukket det korteste stret? Tar du tak i problemene? Ser du problemer etter utfordringer? Hvordan ser du p deg selv? Hvordan takler du presset rundt deg? Str du opp for deg selv? Velger du deg selv? Velger du ditt liv? Velger du bli den beste utgaven av deg selv? 

Disse overnevnte tingene er viktig tenke over. Der kan definere hvem du er som person og hva du klarer utrette. Her kan folk gjerne mene jeg er hard og urettferdig, men dem om det, dette er mine meninger. Og trakker jeg p noens tr, s fr det heller vre. 

 

Vi kommer alle til mte vanskelige situasjoner i livet. Ting gr gjerne ikke alltid som planlagt og man kan settes litt tilbake. Men hva du gjr med situasjonen er det som betyr noe. Velger du syns synd i deg selv og la det pvirke deg negativt s er det ditt valg. Ja for du har faktisk et valg. Nr noe skjer, noe uventet og noe som gjerne er skummelt, trist og dumt. Men du har et valg. Du kan vre et offer for situasjonen eller du kan vre en overlever av situasjonen. Det er opp til deg. Det er ikke opp til de rundt deg, det er ikke opp til samfunnet, det er opp til deg. Hva gjr du med det og hvordan lar du det pvirke deg? 

Jeg, personlig, klarer ikke forholde meg til folk som alltid skal syns synd p seg selv. Helt dnn rlig. Om du velger vre et offer for situasjonen, s er ikke jeg personen komme sutre til. Misforst meg rett, om noe vondt skjer med noen rundt meg er det selvsagt trist. Det er ikke det det er snakk om, men hvordan man velger g videre. Velger man den destruktive veien der man legger all skyld p en hendelse eller noe som har skjedd og lar det dra deg ned som person, og du lar det pvirke alt, uten prve gjre noe med det. S er ikke jeg personen komme til. Jeg vil ikke at du skal synes synd p deg selv. Jeg vil at du skal finne ut hvordan du kan takle det. Hva du kan gjre for at det skal bli best mulig for deg. Jeg vil heie p deg, men jeg kan ikke heie p noen som ikke vil prve heie p seg selv. 

 

Nr det kommer til trening fr jeg ofte hre jeg er heldig. Jeg fr til ting fordi jeg er heldig. Jeg har jo gode gener. Det er jo lett for meg som allerede er igang. Det er jo lettere for meg fordi jeg kan ting. Men nei, jeg er ikke heldig. Jeg har jobbet beinhardt for komme her jeg er idag. Og jeg jobber hardt hver eneste dag med meg selv og n mlene mine. Jeg jobber hardt, og jeg gir ikke opp. Jeg har vrt igjennom mye i livet mitt. Ting som setter ting i perspektiv. Jeg har vrt gjennom en kamp jeg ikke unner min vrste fiende, men det har aldri vrt synd i meg. Det er ikke synd i meg fordi jeg har vrt syk. Det er motivasjon. Det er vilje. Jeg jobbet meg gjennom ting, og ja. Jeg hadde ofte lyst gi opp. La sykdommen dra meg ned. La livet g forbi. Med meg som birolle i eget liv. Men jeg gir ikke opp. jeg skal vre hovedpersonen i mitt liv. Jeg skal ta mine valg og kjempe for det jeg vil ha. Ikke sette meg nedp og syns synd i meg for noen andre er bedre. At noen andre er bedre enn meg gir meg alltid noe jobbe mot. 

 

Alle har sine ting og sine kamper i livet. Noen har strre enn andre og noen lar seg pvirke mer. Men felles for alle som har kommet seg gjennom noe er at de ikke har gitt opp. De har ikke latt seg styre av hendelser, men de har jobbet seg gjennom dem. Og ja, av og til er det lov syns at ting er urettferdig. Av og til er det lov syns litt synd p seg selv. Men bruk det til din fordel. Bruk det for det det er verdt. La det vre en motivasjon til jobbe seg ut av det. I en sterkere utgave. La livet motivere deg til oppn det du vil. For alle kan. Alle kan f ting til, det handler bare om hvordan du ser p ting og om du gjr deg til et offer eller en overlever og vinner! 

♥︎

Bare 2kg til, s blir jeg lykkelig...

  • Skrevet 01.05.2016 klokka 20:42
  • Kategori: Personlig

Trist. Apatisk. Skende. Etter lykke. Jeg skte glede. Jeg skte mestring. Jeg var ulykkelig og lei. Og jeg trodde jeg skulle bli lykkelig. Jeg trodde det vonde skulle bli godt. Jeg trodde at jo mindre midjen ble, jo strre ble smilet. Jeg trodde folk ville like meg bedre. Like meg bedre om jeg bare var litt tynnere. Litt lettere. Jeg trodde virkelig det var svaret.





Jeg trodde virkelig jeg skulle bli lykkelig. Lykkelig om jeg bare gikk ned 2kg til. Og s enda 2kg. Og s nye 3kg. Men jo mindre jeg ble, jo mer hatet jeg livet. Alt ble vanskeligere. Jo mer jeg gikk ned, jo vanskeligere var det g lenger ned. Jo mindre jeg ble, jo vanskeligere ble det late som at alt var fint. Jo sykere jeg ble, jo mer visnet fremtiden og hpet. 

 

Livet mitt. Et skuespill. En forestilling. Jeg gikk med en maske. Og jo mer jeg visnet, jo mer lyste masken opp. Jeg prvde s hardt. Prvde s hardt skjule. Prvde s hardt vre perfekt. Prvde s hardt vre det jeg ikke var. Prvde s hardt at jeg tilslutt ikke lenger visste hvem jeg var. 



 

bli tynn var ikke min lykke. Det var min ulykke. Jeg ble ikke noe bedre person av vre tynn. Tvert imot. Jeg ble en forferdelig person. En person s tom s flelsesls, s apatisk. En person som ikke selv visste helt hva hun gjorde. En person s opphengt i en ting, at alt annet ble irrelevant. Skole, venner, fritid, familie, alt ble skjvet bort. Jeg hadde ikke energien til det. Ikke energien til leve, for jeg brukte all min energi p prve overleve.

finne tilbake til meg selv og mine verdier

  • Skrevet 06.03.2016 klokka 19:55
  • Kategori: Personlig

Jeg har vrt syk lenge. Veldig lenge. Mer en 1/3 av livet mitt har gtt med i sykdommen. De viktigste rene Dert man legger grunnlaget. De rene min er defuse og strekt preget av sykdom. Jeg har gtt glipp av veldig mye. Ungdomsrene mine har gtt med i sykdommen. Ja, mye av livet mitt har gtt med. Men jeg har reist meg. Reist meg fra asken jeg l i. Reist meg opp og tatt grep. Noe av det viktigste for meg var finne megselv, og mine verdier.

 

Jeg har vrt til mange psykologer, leger og psykiatere. Og jeg har sluttet hos mange. Det er f som har ndd inn til meg som person og virkelig tatt tak i roten til problemet. De har prvd lse problemet fra overflaten. Men p en person som meg, s hjelper ikke det. Man m ned i dybden. Finne ut hvorfor jeg fikk problemet, og akkurat det er det svrt f som har klart. 

 

Jeg er en person som ikke viser flelser og stenger folk ute. Uten egentlig vite at jeg gjr det, s gjr jeg det. Det er snn jeg er. Og derfor har jeg vrt en hard ntt og knekke. Jeg har heller ikke hjulpet s mye, for jeg har ikke visst hvem jeg selv er og var, og derfor ikke klart og fortelle det. Men jeg er p veien. Jeg har funnet ut ekstremt mye om meg selv siste halve ret. Og funnet tilbake til mine verdier. Og ja, jeg er hard og jeg er kald. Jeg har en vinnerskalle f har. Og jeg er en person som gr all in om jeg fr st inn for noe. 



Jeg har alltid lagt prestasjon hyt. Det prestere for meg er ekstremt viktig. Men p mine felt. Om jeg gr inn for noe, s fr jeg det som regel til. Men jeg m velge det selv, og det m vre mitt valg. Det nytter ikke for meg at andre velger, eller prver velge for meg. Jeg har alltid vrt en person som har mtte lre p den harde mten. Om du sa det er farlig holde hnden p en kokeplate, s mtte jeg prve det selv for lre det. Det holdt ikke at du sa det. Jeg er derfor ofte ganske kritisk til mennesker.  Og hva de mener. Jeg respekterer det, men det betyr ikke at det er min mening. Og jeg er en person som kun stoler p meg selv. 

 

Det finne tilbake til meg selv har vrt en hard vei g. Jeg er der ikke, men jeg har funnet tilbake til mange av verdiene mine. Og ja, jeg har godtatt at jeg er kald og kritisk. Jeg er hard, men jeg er ogs rettferdig. Det er meg. Og jeg har et ekstremt stort konkurranse instinkt og vinnerskalle. For meg holder ikke det med godt nok, det skal vre best. Og her vet jeg at folk er ulik. Og det respekterer jeg, men jeg ber da ogs om respekt tilbake, og at du respekterer meg. For det har alltid vrt en av mine verdier. Vi trenger overhodet ikke vre enig om noe, men jeg fortjener respekt, p akkurat samme mte som det du gjr. 

 

Trening er en av de tingene jeg virkelig brenner for. Og det ha jeg gjort hele livet. Jeg er en sjel som er ekstremt glad i pushe meg selv til det ytterste nr det kommer til trening. Det gjorde jeg ogs da jeg var yngre. Jeg sto mangfoldige timer p fotballbanen. Dag inn og ut. Bare for bli bedre. Det var ingen som sa jeg trengte det. Men jeg ville det. Det ga meg glede og fred. Det ga meg en ro. Og slik er det ogs den dag idag. Trening gir meg ro i sjelen. 



 

Dette var det jeg savnet alle mest da jeg var syk, og mitt hyeste nske f tilbake. Gleden min. Og ja, gleden min er trening. Og det passer ufattelig drlig inn nr man sliter med spiseforstyrrelser. Derfor sluttet jeg trene da jeg var p mitt sykeste. For jeg ville ikke at treningen skulle bli rammet av sykdommen. For det var mitt fristed. Men, nr man gr i behandling for spiseforstyrrelser fr man ofte restriksjoner p trening. Spesielt om man er innlagt. Dette fikk jeg. Og jeg brt dem. For etterhvert som jeg fikk livsgnisten tilbake, s fikk jeg treningslysten tilbake. Og nei, for min del har dette aldri handlet om kalorikontroll og g ned i vekt, men mitt fristed, Mitt sted for f utlp for tanker og sinn. Jeg har blitt stoppet, og jeg har blitt fortalt at jeg ikke burde trene. Og ja, jeg skjnner prinsippet i det. I den situasjonen jeg var. Men trening er meg, og har alltid vrt det. kunne bruke kroppen, og kunne pushe kroppen og kunne leve. 



Jeg har prvd mye rart. Da jeg var innlagt prvde jeg meg p strikking, tegning og mye forskjellig. Men eneste jeg ville var trene. For det er min hobby, og det jeg er interessert i. Jeg er interessert i kroppen, og dens funksjoner. Og det har reddet meg. Kunnskapen om hva jeg egentlig har gjort med kroppen min og hvordan det kunne endt. Treningen ga meg livet tilbake, og derfor har jeg valgt gi mitt liv til treningen. Tilhsten er planen min starte PT-utdanning og kostholdsveileder. Samtidig som mler er stille i Bikinifitness. Jeg vil utforske nye ting og jobbe med det jeg brenner for. Og jeg gleder meg til reisen videre ♥︎

Jeg s aldri hvor tynn jeg var

  • Skrevet 28.02.2016 klokka 19:12
  • Kategori: Personlig

Nr vekten sier undervektig, men hodet sier overvektig, hva tror man p da? Hvordan ser man p seg selv da? Hva tror man selv? Og hvordan ser man sin egen refleksjon? Jeg har gtt mye ned i vekt, og n opp i vekt. Jeg veier idag nrmere 20kg mer enn jeg gjorde p mitt minste, og for en kropp p 158cm er det veldig stor forskjell

 

Jeg s det aldri selv. Jeg s aldri at jeg var tynn. Jeg s den samme jenten med den samme kroppen i speilet dag inn og ut. Litt forskjeller om det var en bedre dag og en veldig drlig da, men jeg s aldri det andre sg. Uansett hva vekten viste s s jeg den samme tykke, stygge jenten. Om den viste 45 eller 55 gjorde ingen forskjell p synet. Jeg var like stor. 

 

Jeg har ikke skjnt hvor liten jeg faktisk var fr den siste tiden. Jeg har aldri skjnt at jeg s syk ut og at jeg faktisk var alt for tynn. Uansett om det sto 42kg eller 58kg p vekten, s s jeg en jente som var for stor. Magen bulte ut, lrene var store og alt var for stort. Jeg s ikke meg selv, jeg s min oppfatning av meg selv. Det bilde man ofte blir vist rundt spiseforstyrrelse, det stemmer. Man ser ikke seg selv. Det jeg s i speilet var et monster. 

 

Jeg har aldri skjnt det fr. Fr jeg valgte den veien jeg er p n. Monsteret i meg var det jeg s i speilet, ikke meg selv. Jeg har ikke sett den ekte meg p mangfoldige r. Jeg har sttt sett p monsteret og matet det med tanker hver gang jeg s det. Hver gang jeg ikke var fornyd matet jeg det, og det ble strre, i takt med at jeg ble mindre. Monsteret var ganske lik meg. Hadde mine yne, mitt hr, men ikke min kropp. Men det var det jeg trodde. Jeg trodde jeg s mitt eget speilbilde nr jeg sto s p monsteret. 

 

Nr jeg ser tilbake p bilder den dag idag ser jeg hvor syk jeg var. jeg ser hvor liten jeg var og hvor sliten jeg var. Huden var gr, ynene var uten liv, og kroppen var mager. Ben stakk ut her og der, og jeg var liten. Men det enste jeg s var en overvektig, mislykket, stygg jente. I mine yne var jeg aldri tynn. Selvom magen vrengte seg gjennom til ryggen og jeg kunne holde rundt midjen min med mine to sm hender s s jeg det ikke. Jeg var blind p meg selv, og blind p sykdommen. 


Disse bildene er tatt ifjor hst. Her veier jeg ca 10-12 kilo over min laveste vekt, men jeg skammet meg ogs her. Jeg flte meg som en overvektig, feit ku. Jeg ser jo n hvor feil det er. 

Den dag idag veier jeg mye mer, men jeg ser meg selv. Jeg ser kroppen min for slik den ser ut og ikke hvordan min indre stemme sier jeg ser ut. Jeg kan fle meg slankere idag enn jeg gjorde for 15kilo siden. Nr jeg sitter blar gjennom bilder fra tidligere skjnner jeg at folk var bekymret. Jeg s ikke ut. Jeg var for liten og jeg var for syk. Og det sier noe om hvor mye sykdommen spiller inn p hjernen. Jeg var manipulert av meg selv. Jeg var delagt av meg selv, og jeg holdt p sende meg selv i graven. Fordi hjernen min ikke s realiteten. Den s sitt bilde, og sin oppfatning. P samme tid kunne jeg sikkert sagt at himmelen var grnn, s forstyrret var jeg i hodet. 

g fra XS til M

  • Skrevet 21.02.2016 klokka 19:27
  • Kategori: Personlig

Motivasjonen daler, lysten blir mindre og den syke stemmen som nesten er visket bort skriker hyere og hyere. Klrne passer ikke. Kroppen er blitt strre. Ting forandres. Jeg fr beskjed om at det gr over. Dette er bare en fase. Ting ordner seg etterhvert. Du m bare gi det tid. 

 

Vel, for meg s er det ikke s lett. Jeg sliter n. Og jeg sliter bigtime. Jeg kommer ikke inn i klr. Jeg ser at jeg vokser. Magen buler og valkene legger seg overalt. Jeg er livredd. Dette er det jeg er mest redd for og jeg str midt i det. Det hres kanskje overfladisk ut for dere, men min strste fobi er vekt og kropp. Jeg har en s stor redsel for bli tjukk og har hatt det i mange r. Jeg er ikke redd for d, jeg er ikke redd for skade meg, jeg er ikke redd for bli sret, men jeg er redd for bli tjukk.

 

Det er vanskelig. Jeg sliter n. Jeg har vrt en XS de siste rene, og n passer jeg ikke inn i small engang. Jeg m opp p medium. Det er et nederlag, jeg fler jeg har tapt. Tapt alt jeg har lagt hele livet mitt i. jeg har viet nesten 10r av livet mitt til vre tynn. Og n taper jeg. N er jeg tjukk, i mine yne.

Dette spinner rundt inne i hodet mitt. Jeg har lagt p meg 10kg p svrt kort tid. Jeg spiser 4-6 mltider for dagen, men jeg spiser kun sunn og ren mat. Jeg spiser proteiner, sunt fett og karbohydrater. Jeg ligger ikke hyt p kalorier, men likevell legger jeg p meg. Min strste frykt. 




 

Men jeg str i det. Jeg vet jeg ikke kan gi opp n. Gir jeg opp n s tar det lengre tid og kampen blir verre. Jeg vet det er muskler. Jeg vet at det er vannvekt. jeg vet det er fordi kroppen ikke er i balanse. jeg vet jeg har brukt halve livet mitt til fucke opp kropp og system, og jeg vet jeg ikke blir frisk over natten. Dette vet jeg, og det er fakta. Men likevell er det s vanskelig tro p nr stemmen i hodet mitt skriker at jeg er mislykket. Skriker at jeg er tjukk. Stemmen jeg nesten hadde drept skriker hyere n enn noen gang. 

 

Jeg griner meg i svn. Jeg er trist og jeg er lei. Jeg jobber s hardt og jeg str i det. Jeg spiser sunnere og bedre enn flesteparten, likevell er det jeg som blir tjukk. Ja, jeg trener mye styrke, ja, jeg vil bli strre. Ja, jeg trener for bli strre. Men nr det er fett jeg ser er det vanskelig. Jeg har et forvrengt syn p min kropp, og det gjr det enda vanskeligere. Det gjr denne prosessen til et rent helvette. Det gjr at jeg vil gi opp, skli tilbake i det trygge. Den trygge sykdommen. 

Jeg trener 6dager i uken. Jeg spiser sunt, og jeg spiser ting som er godt for kroppen. Hadde kroppen min fungert som den skule hadde jeg sett annerledes ut idag men kroppen min gjr ikke det. Kroppen min er livredd. Kroppen min husker hva den har vrt gjennom, og kroppen min kjemper mot meg. Jeg bryter naturens lov. 

 

Men jeg nekter. Jeg har ikke jobbet s lenge for mislykkes med dette. Jeg skal ikke vre syk lenger. Og ja, kroppen kjemper imot meg n. P samme mte som jeg har kjempet imot kroppen og naturen siste 10rene. S er det motsatt n. Kroppen sparer p alt den fr, for den vet hva som kan skje. Den vet hva jeg har gjort, og hva jeg kan gjre. Den slipper ikke taket. Den skjnner ikke at jeg vil den godt n, den kjemper mot meg. 




Jeg vet det lsner. Jeg vet at magen blir flat igjen. Jeg vet at vannet vil g ut av kroppen. Jeg vet jeg vil komme i balanse igjen. Men det tar tid. Tid jeg ikke vil bruke p dette. Tid jeg vil bruke p vre glad. Tid jeg vil bruke p vre frisk. Men det er en prosess jeg m gjennom. Og gir jeg opp n er alt forgjeves. Alt jeg har jobbet for siste mnedene. Drmmen min blir borte. Jeg dreper meg selv igjen om jeg gir opp. Jeg m takle dette.

 

Det g fra xs til m det fyller ynene med trer. Det fyller hjertet med sorg og det fyller hjerenen med negativitet. Jeg hater det. Men jeg m takle det. Om jeg skal komme dit jeg vil m jeg gjennom denne prosessen. Jeg ble advart, men jeg var ikke forberedt. Ikke forberedt til st midt i mitt verte mareritt. Ikke forberedt p at det var dette som skulle knekke meg. Men jeg gir ikke opp. Winners never quit, og jeg skal vinne denne kampen!

 

Om et par mneder kommer det nok et innlegg med samme overskrift, men med et positivt syn og en positiv vinkling, for det er ikke gale vre en M. Overhodet ikke. Jeg vet at muskler tar plass, og jeg trener for bli strre. Men Nr den syke stemmen skriker at jeg er tjukk, er ting vanskelig for meg, men jeg skal drepe den stemmen en gang for alle! 

 

Jeg er ikke spiseforstyrret, jeg har en spiseforstyrrelse

  • Skrevet 17.01.2016 klokka 19:26
  • Kategori: Personlig

Jeg er et menneske. Jeg har de samme organene som deg. Jeg puster som du gjr, og jeg ser som du gjr. Jeg bruker bena til g med. Og hodet mitt sitter p toppen av kroppen. Jeg er helt lik deg. Jeg har ikke et ekstra gen, eller en hjerne som ser anerledes ut. Men jeg har en sykdom, jeg er ikke en sykdom. Joda, jeg har en hjerne som ikke fungerer helt optimalt, den tenker ikke som alle andre sin. Men den ser ikke noe annerledes ut. Fra utsiden ser hjernen min ganske lik ut som din. Kroppen min er min, selvom det noen ganger fles som den ikke er det, s er den min.

Noe av det som har vrt viktigst for meg nr jeg jobber med min sykdom er og ikke identifisere meg med den. Jeg er ikke den, jeg er s mye mer. Men jeg har en sykdom. I min situasjon sier man ofte, at jeg ER spiseforstyrret, men jeg er ikke det. Men jeg HAR en spiseforstyrrelse. Og her er det en stor forskjell. Jeg er faktisk noe utenom sykdommen min. Jeg er et menneske med verdier, tanker og meniniger. Ting som ikke har noe med sykdommen min gjre. Jeg har tanker og verdier som kan bli sett p som syke, men jeg har ogs de som ikke kan det. At jeg syns rosa er en fin farge er ikke noe sykdommen min har gjort noe med.

Noen er ikke lungebetennelse, s hvorfor er noen da en spiseforstyrrelse? Jeg er ikke et bilde p hvordan den ser ut, for jeg er meg, men jeg har den. Akkurat som nr du har influensa, s er ikke du influensa! Jeg er en person med til tider veldig mye energi, jeg er omtenksom og jeg er faktisk ogs ganske morsom. Men alt dette faller bort nr sykdommen kommer inn i bildet. Det folk ofte husker er, hun er jo spiseforstyrret. Men det definerer ikke meg som et menneske. Det kan si noe om meg, for jeg er preget av den. Men jeg er Stine Elize, og det er meg.

I min tid i behandling er det en ting som har hjulpet veldig mye, og det bli sett som menneske og ikke som en sykdom. Det har aldri hjulpet meg sitte snakke om mat, og tanker rundt mat og det som flger med. Det som har hjulpet meg mest er snakke med meg p en normal mte, finne ut hvem jeg er og hva interessene min er og ikke sykeliggjre meg. For jeg har i mange r sett p meg selv som spiseforstyrret og lagt hele identiteten min i det. Det har vrt meg, men jeg er jo s mye mer.


Her var jeg 17r, jeg var p ferie i USA, og syk, men jeg var fortsatt meg

S mitt nske til deg, du som leser dette, uansett om du kjenner meg eller ikke, om du kjenner noen som har en psykisk sykdom. Behandle oss som normale folk. Inviter oss med p ting, ikke se p oss som syke og sykeliggjr oss. For ja, vi er syk, men det bli sett p som et menneske er faktisk med p gjre oss frisker og bedre. Det hjelper mer enn du tror. Jeg vil ikke bli sett p som et offer. Jeg vil bli sett p som et menneske. Jeg vil ikke identifisere meg med sykdommen, og jeg vil ikke bli identifisert med den.

Ja, jeg skriver om sykdommen min, og jeg forteller om den, men jeg gjr det nr jeg fler for det og nr jeg er klar for det. Ikke nr andre spr. For da fler jeg meg som en liten dritt. Min sykdom er veldig skambelagt og jeg sliter mye med skam og skammen rundt den. S det er veldig srt nr folk berrer det, selvom de bare mener godt. Nr jeg er med folk, nr jeg er sosial s vil jeg bare vre meg. Jeg vil vre Stine, jeg vil vre glad og kose meg. Jeg vil som oftest ikke sitte snakke om sykdommen min, for den er der, og jeg er fullstendig klar over det, s jeg trenger ikke flere pminnelser om den. Jeg vil bli pminnet om at jeg er et menneske, p akkurat lik linje med deg. Jeg vil bli sett som meg, ikke min sykdom.

Takk for at du leste & del gjerne ♥︎

For tykk til vre syk

  • Skrevet 10.01.2016 klokka 20:05
  • Kategori: Personlig

//bilder lnt av google

For tykk til vre syk. Hun kaster ihvertfall ikke opp alt, det kan man jo tydelig se. Det er beskjedene jeg har ftt. Flere ganger. Gi den beskjeden til en som allerede er livredd for mat og konsekvensene kommer.

Mitt mte med helsevesenet. Mitt mte med leger. Mitt mte med de som liksom skal hjelpe. De som skal redde meg, de som er utdannet. Mitt mte med de er ikke s alt for bra.

Jeg har alltid vrt lavest. Lavest i klassen, lavest av venner, lav. Og jeg har alltid hatt mye muskler. Jeg spilte fotball flere timer hver eneste dag fra svrt tidlig. Jeg sto mye p ski, og var i mye aktivitet. Jeg spiste gjerne mer enn mine jevn-gamle, men jeg har alltid vrt svrt aktiv. Sett sammen 1+1, jeg fikk 3. Og nei, ikke i den forstand. Men jeg var lav, lav og med mye muskler. Hva er man da? Jo, da er man gjerne litt mer kompakt. Jeg hadde ikke like lang flate og streke mine muskler over, streke mine organer over. Og da ser man gjerne litt strre ut. Det er bare snn det er. Vi har alle 12meter med tarmer, men om du setter de i en liten ball vil de se strre ut en om du setter de i en strre ball. Enkelt og greit. Men det jeg alltid har sett er at jeg ikke var som de andre. Jeg var lav, jeg var liten. Jeg har p ingen mter blitt mobbet, men jeg har alltid blitt pminnet om at jeg er lav. I 1 eller 2 klasse p barneskolen mlte vi alle i klassen. Jeg var nederst, og ble minnet p dette hver gang jeg gikk ut av klasserommet. Det gikk mer inn p meg enn jeg trodde. Jeg kom grinende hjem, og det er ikke ofte jeg griner, og mamma mtte ringe lreren. Jeg har alltid hatt komplekser for hyden min. Og strrelsen min.

Jeg har aldri vrt tykk. Men tykk var det eneste jeg s og kunne. Jeg bestemte meg for at jeg var tykk og slik startet min kamp de neste 10rene.



Jeg begynte tulle med maten, begynte hoppe over mltider glemme lunch og slike enkle ting man egentlig ikke tener s mye over. S begynte jeg telle kalorier. Jeg kuttet og levde p 1/4 av dagsanbefalingene for kalorimengde. S startet jeg kaste opp maten jeg spiste. Slik startet min dans. Min dans med djevelen. Jeg holdt alt skjult lenge. Jeg ble god p det. Unnskyldningene kom som br p str. Men mine foreldre fant det ut. Og de krisemaksimerte. Men hvordan krisemaksimere noe til noen som ikke kan takle det. Jeg hadde og har en fantastisk fastlege som s alvoret, men det gjorde ikke resten av helsevesenet. Jeg ble sendt til psykolog. En gammel dame som sikkert spise norsk husmanskost. En som ga meg en kostliste p 3500kalorier om dagen og forventet at jeg spiste det. 3000 mer enn hva jeg tillot meg selv spise. Det gikk ikke som hun planlagte ihvertfall. Jeg sluttet fort hos henne og var igjen i hender som ikke kunne takle meg. rene gikk og jeg ble ikke bedre, om ikke annet vrre.

Mine foreldre gjorde alt de kunne, alt som sto i deres makt, men det var og er ikke deres kamp og kjempe. Om jeg ikke ville spise, s gjorde jeg ikke det. De kunne ikke forhindre at jeg kastet opp, de kunne prve, men alt sto og str p mine avgjrelser. De kontaktet de de kunne, leste seg opp p hvem som skulle vre flink. Men der fikk vi beskjeden om at jeg var for tykk til vre syk. Jeg var ikke tynn nok. Og nei, bmi?en min var kanskje bare p 18, men for meg og min kropp var jeg alt for tynn.



Jeg gjemte meg i store klr. S ingen skulle se hullet inn i magen min. S folk ikke skulle se hvordan det sto til med kroppen min. P det minste veide jeg 43kilo. Ikke s altfor lite til en p min hyde, men altfor lite til min kropp. Man kunne se alle ben i kroppen. Huden var gr, ynene var tomme og flelsels, men jeg var likevel for tykk. For tykk til vre syk.

Da jeg ble innlagt for lave kaliumverdier, fikk jeg hre at jeg kunne jo ikke kaste opp alt, det kunne man jo se p meg. Vel, jeg kastet opp alt som jeg spiste, og unngikk spise. S ja, kanskje jeg ikke var tynn nok, men syk nok, det var jeg ihvertfall.

Jeg ble akutt innlagt p hjerteavdelingen for jeg hadde s lave verdier at hjertet mitt kunne ha stoppet nr som helst. Men likevel var jeg ikke tynn nok til bli tatt p alvor. En kamp mot systemet. Vell, jeg ville vise de at jeg var syk nok. Og fortsatte, verre enn noen gang. Til de rundt meg sin store fortvilelse. De kunne ikke gjre noe. De prvde det de kunne, men i bunn og grunn var det meg og min kropp. Jeg ville ikke bli frisk, jeg ville men ville ikke. Jeg ville vre tynn. Tynn og fin. Men jeg ble aldri tynn nok. Bare sulten, men jeg s den samme jenten i speilet, uansett hva vekten viste.

De gangene jeg har vrt sykest, s har jeg faktisk vrt normalvektig. Jeg var mer syk da jeg veide 55 kilo enn 45. P det verste kunne jeg kaste opp 15-20 ganger om dagen. Minst. Men jeg ble ikke tatt serist, fordi jeg ikke var tynn nok.

Mitt 2015 - 3 innleggelser, men likevel mitt viktigste r

  • Skrevet 03.01.2016 klokka 19:30
  • Kategori: Personlig

P Facebook florerer det av folk som oppsummerer sine r og forsetter for det nye ret. Jeg har lenge tenkt p dette, om dette er noe jeg vil og nsker dele. Jeg er ingen fan av nyttrsforsetter og skjnner ikke hvorfor folk skal vente til det kommer et nytt r med gjre endringer. Jeg er en fan av ntid. Ikke fortid, og ikke fremtid. Men jeg har bestemt meg for dele litt, for for meg har 2015 vrt et viktig r. Det er ret jeg fant tilbake til meg selv. ret jeg tok et valg. ret jeg bestemte meg for leve igjen.


(dette bilde er fra slutten av ret, der jeg faktisk kunne smile)

Men jeg vil likevell dele litt av mitt r med dere. For dette ret har vrt en berg og dalbane uten sidestykke. Men jeg har gjort en endring. En stor endring sammensatt av mange sm. Jeg ventet ikke p et nytt r for starte de, jeg bestemmte meg, og jeg gjorde det.

ret 2015 startet for min del p bunn. Jeg var s langt nede og visste ikke helt hva jeg levde for. Jeg ble innlagt p akuttpsyk i januar. Med en svrt alvorlig depresjon. Jeg nsket ikke lenger leve. Jeg nsket ikke puste mer og hpet hver natt at jeg ikke skulle vkne igjen, men jeg vknet, hver dag.

Starten av ret var en veldig bumpy ride. Jeg slet ekstremt med meg selv, og de rundt meg slet med meg. Jeg var en fare for meg selv da jeg ble innlagt, men det hjalp. Jeg kom meg litt ovenp igjen, men bare svidt det var.

I April var jeg p et vurderingsopphold ved Modum Bad. De som hadde rykte p seg for vre det beste behandlingsstedet for spiseforstyrrelser. Jeg fikk beskjeden om at jeg kom til f plass i November. De tar inn svrt f om gangen og pgangen var stor. Men i juni fikk jeg en tlf. Jeg hadde ftt plass fra 1.august.

Jeg sa ja uten vite hva jeg sa ja til. Underbevisstheten min styrte meg. Den ville bli frisk. Men spiseforstyrrelsen ble stresset av dette. Jeg skulle jo g ned 8kg fr jeg skulle bli innlagt, s jeg kunne g opp igjen de uten at det var helt krise. Slik ble det alts ikke og oppholdet mitt der var svrt drevet av ambivalens. Men jeg dro og jeg fullfrte.


slik var tilstanden min de frste mnd av dette ret

Behandlingen der var svrt tff for meg. 3mnd var jeg innlagt, de tre verste og beste mnd i mitt liv. Jeg slet mye der inne og fikk ikke ting helt til. Mye av deres mentalitet gikk imot min, og min som person og ikke bare min som syk. Men jeg lrte mye der inne. Men jeg lrte ogs nye triks med spiseforstyrrelsen. Slikt skjer nr 8 stykker som sliter med mat er sammen. Men jeg fikk lftet meg opp. Jeg gikk fra alvorlige depresjoner til moderate depresjoner. En tilstand jeg ikke hadde vrt i p flere r. Livet fikk plutselig litt flere farger. Duse vel og merke, men farger var farger.

Da jeg kom hjem gjorde jeg en endring. Jeg startet det jeg begynte p Modum. Det jeg hadde forsakt i mange r. Jeg fant tilbake til treningen og gleden. Treningen ga meg et hp, et nytt gir og mer styrke. Den hjalp meg i mine gode tider, men best i mine vonde tider. Jeg fikk utlp. Og treningen for min del har besttt. Det er mitt holdepunkt, min redning.

S kom julen. Den matfyllte, fete julen. Ting ble svrt vanskelig igjen. Alt omhandlet det jeg prvde f fokuset bort fra. Alt handler om mat og er en lang matfest. Jeg falt mer sammen. Flte mer hplshet. Uansett hvor hardt jeg prvde sto maten i veien. Den sto i veien om jeg spiste den og om jeg ikke spiste den. Jeg gikk p en smell. Ting boblet over. S 30. desember ble jeg igjen, frivillig innlagt. Bare for en kort periode, bare for klare holde p det jeg har oppndd. Bare for f luften tilbake i ballongen. For den var fylt med ganske mange sm hull som silte luften ut etter julen.

S dette ret for meg har gitt meg mye. Ekstremt mye smerte, men ogs glede. Jeg tok et valg dette ret, et valg jeg skal ta med meg for resten av livet. Ikke bare inn i 2016, men resten av livet mitt. Valget som reddet meg fra meg selv. Valget som reddet livet mitt.

Takk for at du leste ♥︎

Skammens Glede

  • Skrevet 16.12.2015 klokka 19:03
  • Kategori: Personlig

Glede. Hva er egentlig glede? Hva er virkelig glede for deg? Jeg vil vite det for jeg vet det ikke selv. Jeg har mistet min glede. Min glede over ting, jeg vet ikke hvor den er. Og jeg jakter den, men jeg finner den ikke igjen. Og jo mer jeg jakter, jo mer mister jeg troen. Jeg vet ikke lenger hva som gleder meg, eller jo, jeg vet akkurat hva som gleder meg, og det er problemet. Min strste glede er nr jeg gr ned i vekt. Nr jeg er sulten, nr jeg hopper over mltid, nr jeg delegger meg selv, bit for bit. Det er min glede.

Jeg fler ikke lenger glede ved noe. For de tingene som gir meg glede, er ogs de som delegger meg. Men det er min glede og har vrt min glede siste rene av livet mitt. S glede for meg er ikke definert p riktig mte. Jeg vet nr jeg burde fle glede, men da stikker det enda mer. Hvorfor fler jeg ikke glede? Jeg fler skam nr jeg skal fle glede. Jeg fortjener ikke glede og jeg skammer meg over det. Skam og glede henger for meg sammen. For de tingene som gleder meg mest, er skambelagt. Hvem sier noe slik? Det som gleder meg mest er g ned i vekt? Det skal ikke vre snn, men likevel er det mitt liv.

Jeg har mistet livsgleden. Jeg har mistet gleden for alle mine interesser. Jeg ser ikke glede, jeg ser skam. Jeg smiler nr jeg m, nr jeg fler det forventes, noe som gir enda mer skam. Jeg skammer meg for jeg klarer ikke fle glede nr en person prver glede meg. Jeg later som, men den genuine gleden er der ikke. Jeg fr det ikke til, selv hvor hardt jeg prver, s kommer skammen sigende innover. Jeg skammer meg snn, for jeg fortjener det ikke. Jeg fortjener ikke glede, det er ikke meg verdig.

Gleden min er borte. Alt jeg var interessert i er revet bort, tatt fra meg. S jeg finner en glede i det som tok det fra meg. Monsteret som delagte livet mitt. Monsteret er det eneste som kan glede meg. Og n er det strre enn noen gang. Jo mer jeg kjemper jo strre blir det og eneste underbevistheten min jakter er gleden monsteret kan gi meg. Det er nesten litt som Stockholm syndromet, jeg er p lag med monsteret. Jeg forguder monsteret. Det gir meg glede. Uansett hva jeg gjr eller hvor jeg er er det i hodet mitt, den lille gleden jeg kan f, g ned i vekt. Monsteret vil gjre meg mindre, s det kan bli strre. Monsteret vil gjre meg s liten at jeg ikke klarer kjempe lenger. Det tapper meg for krefter og energi. Det lar meg ikke lenger fle glede for de sm tingene, de viktige tingene. Gleden som kan gi meg energien jeg trenger fr jeg ikke. S hvordan skal jeg da f det til forsvinne? Hvordan skal jeg da klare fle ekte glede?


Jeg kan smile, men jeg vet ikke hvordan det kommer naturlig. Hva kan f meg til smile uten at jeg anstrenger meg for f det til? Hvordan kan jeg smile til livet, nr livet ikke smiler til meg?

Alene, alene i en verden full av mennesker...

  • Skrevet 09.12.2015 klokka 19:00
  • Kategori: Personlig

Blikket mitt flakker over rommet. Det er fler folk enn jeg kan telle. Folk, mennesker, individer, kjrt barn har mange navn? Lyden blir kraftigere og kraftigere. Den fyller opp rommet. Pusten m man kjempe om. Rommet er fylt. Fylt av smil, vakre mennesker, vakre sjeler og nydelige yne. Innerst i rommet siter jeg. Jeg sitter, jeg ser. Jeg observerer. Jeg prver lage en bue med munnen, en bue oppover. Presser ut noe som kan minne om latter. Prver f ynene til skinne. Prver vre som resten. Men jeg fr det ikke til. Jeg sitter innerst i et rom, fylt av mennesker og fler meg mer alene en noen gang.



Slik er mitt liv. Uansett hvor jeg befinner meg. P fest, p byen, i selskap eller alene i sengen. Jeg fler meg alene. Jeg er alene. Jeg har ingen. Jeg har meg selv, min beste venn og min strste fiende. Mitt selskap er hun som mobber meg mest, hun som hater meg mest og hun som spytter p meg. Men det er ogs hun som har lrt meg vre sterk, har lrt meg leve.

Jeg lever et liv alene. Alene, med mange mennesker. For jeg har et nettverk mange misunner. Jeg blender meg fint inn i mange forskjellige grupper, jeg er omgjenglig, jeg er hyggelig, jeg er skende. Men til et vist niv. Lenger enn det kommer ingen. Jeg har en flust av venner, men de nre er det frre av. Jeg har dyttet de bort, skremt de avgrde, kjempet meg bort fra dem. Sykdommen har delagt vennskap og tillit. Jeg stoler ikke p noen, derfor slipper jeg ingen inn. Alle kan f se den glade, sosiale, litt gale jenten. Men ingen fr se hun jeg er blitt. Monsteret jeg selv har skapt. Hun fortjener ingen, og ingen fortjener hun.

Etter jeg flyttet hjem er dette blitt veldig synlig for meg. Jeg har ingen her. De som er mine nrmeste er p andre siden av landet og styrer med sitt. Her hjemme sitter jeg alene. Hver dag, hver time. P den tiden jeg har bodd hjemme n, siden slutten av oktober har jeg vrt sosial og ute 1 gang. 1 gang i forhold til hver helg fr. Og jeg kjenner det sterkere enn noen gang. Fordi jeg er blitt litt friskere, s fler jeg mer p det. Hverdagene gr greit, men helgene er tunge. se at alle andre er ute og hygger seg med venner, gjr vondt. For jeg har det ikke. Selv i tider der jeg er der har jeg det ikke. Jeg kan le, jeg kan smile, men jeg kan ikke legge ting bort. Jeg har en kamp jeg kjemper, hvert sekund av hvert minutt. En kamp jeg ikke kan legge bort. En kamp som gjr meg alene.

Jeg sitter her, fredag kveld, ser alle andre koser seg med sine. Jeg sitter her med min strste mobber. Jeg har lyst plukke opp telefonen, lyst ta kontakt, men jeg fr det ikke til. Hva skal jeg si, hvordan skal jeg starte? hei! n har jeg det vondt, lyst hre hvordan siste mnedene har vrt? nei, jeg fr det ikke til. Jeg har ingen her. Ingen jeg kan vre meg med. Ingen hygge meg med, ingen dra ut med. Ingen som ser meg. Ingen jeg kan henvende meg til.

Spesielt n i disse tider gjr det veldig vondt. Folk er p julebord, med kollegaer, venner og familie. De hygger seg, koser seg, ler og smiler. Jeg sitter ser p. Observerer vakre mennesker i vakre lag. Sparker meg selv lenger ned. Ja, jeg misunner. Jeg hater det, og at jeg gjr det. For jeg trenger det. Misforst meg rett, jeg har en fantastisk familie som er veldig stttende, men jeg trenger ogs noe annet sosialt. Jeg trenger fle meg som et menneske jeg ogs. Jeg trenger fle meg en del, jeg trenger koble ut. Men her sitter jeg alene, i en verden fylt av mennesker.

Jeg tok et valg for 4 mneder siden, jeg valgte kjempe. Med det mistet jeg det sosiale. Jeg har mer enn nok med mine ting, jeg orker ikke ta kontakt. Jeg overanalyserer alt, jeg tror at ingen vil hre p meg. Jeg blir bare mas og klaging, negativ energi som ingen vil vre rundt. Fr jeg valgte kampen hadde jeg det bde bedre og verre. Jeg var sosial, jeg hadde folk rundt meg, jeg unngikk meg selv. N, s mter jeg meg selv i dren hele tiden. Jeg har kjempet meg langt p vei, men p den veien har jeg mtte st opp mot meg selv. Jeg kan ikke lenger flykte. Flelsene er sterkere, eller, de er kommet. Fra ha null flelser, s er de der litt. Og da blir ensomheten sterkere. Jeg fler meg mer alene enn noen gang, selv i et rom fullt av mennesker

Del gjerne & Takk for at du leste! ♥︎

En kamp for livet eller bare lat?

  • Skrevet 06.12.2015 klokka 19:05
  • Kategori: Personlig

Jeg leste for litt siden en artikkel aftenposten som fenget meg veldig. Den inspirerte til fortelle min historie. Min historie om min sykdom og hvordan den ikke er godtatt.

Hadde jeg hatt en annen sykdom. En sykdom folk godkjenner hadde ting vrt mye lettere. Jeg hadde gjerne ikke sttt uten vitneml. Jeg hadde gjerne ikke mistet s mange venner. Jeg hadde gjerne blitt sett p p en annen mte. Men jeg fikk ikke det, jeg fikk en sykdom folk ikke snakker om. En sykdom folk nesten ikke kan noe om. En sykdom som ikke er godtatt i samfunnet.



Om jeg hadde hatt diagnosen kreft, kyssesyken, hjerte og lunge sykdoms hadde folk skjnt at jeg var sliten. Folk hadde skjnt hvorfor jeg ikke klarte gjennomfre. De hadde ikke kalt meg lat, de hadde ikke sett p meg som hun som ikke gidder, hun som ikke bryr seg, hun som skulker. Men jeg fikk ingen av disse. Jeg fikk spiseforstyrrelser og alvorlige depresjoner.

Jeg kjempet en usynlig kamp hvert minutt av hver time. Jeg kjempet hele tiden, men folk skjnte det ikke. Folk trodde jeg var lat, jeg var giddalaus. Men jeg prvde s godt jeg kunne. Men det g med de diagnosene jeg hadde, det tok alt av krefter. Det var tider jeg ikke kom meg opp av sengen. Jeg klarte ikke g. Jeg klarte ikke dusje p flere dager, uker. Jeg hadde null krefter, men det var ikke godkjent. Jeg mtte fikse det, det var jo snn livet var. Selvom jeg hadde en sykdom som tappet meg for alt. En jobb som tar kreftene dine 24 timer i dgnet, men likevel skulle jeg prestere p alle arenaer. Folk skjnte ikke at jeg var sliten. De s p meg med rare blikk. Du er ung fikk jeg hre. Du skal klare dette. Dette forventes av deg.



Nei, jeg klarte det ikke. Jeg var syk. Jeg ER syk. Jeg kjemper en kamp hele tiden. Jeg kjemper med livet som innsats. Og n mer enn noen gang. Jeg kjemper for bli frisk, samtidig som jeg er full av ambivalens. Hodet mitt er et kaos mer enn noen gang. Jeg hater meg selv som blir frisk, men jeg hater ogs meg selv som er spiseforstyrret. Men jeg kjemper, hver dag, hvert minutt. Jeg er mer sliten enn noen gang. Men jeg prver. Jeg prver gi av meg selv. Vise samfunnet at jeg ogs kan, selvom jeg er syk. Men det er ikke nok for folk. For jeg kan jo bare tenke p en annen mte. Jeg kan jo bare slutte tenke slik, bare st opp gjre det som forventes. Men jeg kan ikke det. Ikke om jeg vil bli frisk. Da m jeg legge full innsats i det, jeg m legge hele livet mitt i det, og da er det ikke mye krefter til noe annet. Men det er fortsatt ikke godtatt. Fordi jeg har feil sykdom. Om du ikke har vrt der selv, s kan du faktisk ikke uttale deg om en slik sykdom. For den kampen og de kreftene jeg kjemper med og mot, de har ikke et normalt friskt menneske opplevd. Jeg lever med en sykdom som spiser meg opp innefra. Hver celle i kroppen min er rammet av den. Ingenting i kroppen min fungerer som det skal. Hjertet mitt har forstyrrelser, hudcellene mine fornyes ikke, hjernen min er en slagmark, magen min lever sitt eget liv, jeg kan besvime om jeg reiser meg opp, jeg eier ikke immunforsvar. S hvorfor er ikke min sykdom godtatt?

Dette er ikke noe jeg skriver for f sympati og trst, tvert imot. Jeg nsker forstelse. Jeg nsker et annet syn. Folk med depresjoner og spiseforstyrrelser ker hvert r, og det er sykdom. Det er ikke bare tenke annerledes. Behandling kreves, akkurat som om man har kreft eller andre sykdommer. S neste gang du ser p psykiske sykdommer som noe svada og et tegn p svakhet hos personen, tenk deg om igjen. Det har tatt livet av mange tusen mennesker, og nesten tatt mitt liv. S jeg ber bare om bli godtatt, sett og hrt. Jeg ber ikke om sympati, men om empati.

Hvordan takler man bli sin egen skygge?

  • Skrevet 29.11.2015 klokka 20:07
  • Kategori: Personlig

Livet mitt startet fantastisk. Jeg ble fdt som den frste av tre jenter. Mange r fr de to andre, s jeg var enebarn i mange r. Jeg levde som en prinsesse. Fdt inn i en ressurssterk familie. Med foreldre som bare ville det beste for meg. De ga meg ambisjoner, de lrte meg opp, de tok meg med p alt, de ga meg styrke. Jeg har hatt en oppvekst som er fantastisk, trygg og god. De fulgte meg opp. Var med p hver eneste fotballkamp, hver eneste trening, de stttet meg fullt ut. Nr jeg sa hva jeg ville oppn, la de listen etter det. Jeg har alltid vrt ambisis. Jeg ville bli best. Best i alt. Og da jobbet jeg for det. Jeg har ftt en styrke som gjr at jeg jobber for mlene mine, 100%. Da jeg tidlig bestemte meg for bli kirurg i Usa ble listen lagt etter det. Jeg bestemte meg og kte snittet mitt fra rundt 4 til godt over 5. P 1r. For jeg bestemte meg, jeg kan om jeg vil. Det har jeg alltid blitt fortalt. Jeg var suveren i idrett, spesielt fotball og alpint. Jeg mtte velge, og valgte fotballen. Jeg brukte mangfoldige timer med egentrening. Jeg skulle bli best, og det ble jeg. Jeg levde p mestring. Jeg var sterk. Jeg var tff og jeg var uredd. Jeg har alltid vrt uredd. jeg m prve ting. Kall det lre p den harde mten, men jeg har alltid prvd. Uredd og sterk, det var meg. Fremtiden min s meget lys ut. Ambisjonene var p plass, arbeidsviljen har jeg alltid hatt og jeg har alltid hatt troen p meg selv. Helt til jeg ble syk.

Da gikk det nedover. I starten klarte jeg opprettholde det sterke. Men da jeg ble virkelig syk raste verden ned for meg. Livet mitt raste sammen. Jeg var ikke lengre best. Jeg var ikke lengre sterkest og jeg var ikke lenger uredd. Jeg ble livredd, jeg ble svak, jeg tapte. Nr man er vandt til leve med mestring og styrke blir dette en veldig stor overgang. En overgang jeg ikke lenger taklet. Den gjorde meg enda sykere. Fra vre en aktiv, livsglad og energisk jente til bli en sengeliggende, umotivert og slapp jente. Det var min realitet. en realitet som gjorde at jeg bare ble sykere og sykere. For det enste jeg da kunne bli skikkelig god p da, det var sykdommen min. Og den ble jeg en mester p. Jeg ble sykere og sykere. Meldte meg mer og mer ut av mitt eget liv. Jeg ble tilskuer til min egen hovedrolle. En skygge av meg selv. Jo mer jeg gikk inn i spiseforstyrrelsen, jo mer deprimert ble jeg. Et konstant nske om d. Et nske om forsvinne helt. Hvor ble hun sterke, energiske og glade jenten av? Hun forsvant ikke, for det klare holde p en spiseforstyrelse krever enorm styrke. Det krever perfeksjonisme av de sjeldne, emn det var derfor jeg klarte det. Jeg forflyttet styrken min. jeg gikk all in, og jeg vant der. Men jeg tapte i livet.



Sykdommen har tatt fra meg livet mitt. Den har tatt fra meg gleden min. Den har tatt fra meg vennskap. Den har tatt fra meg flelser. Den har tatt fra meg alt, absolutt alt. Hun som hadde et snitt p godt over 5 og planene klar for bli lege, hun str uten vitneml. Hun som ble spdd en lysende fremtid str uten noe. Hun som gledet andre, kan ikke lenger bli gledet selv. Hun folk s opp til er n hun folk syns synd p. Hvordan skal man takle det? bli den rake motsetningen av seg selv?

Nr spiseforstyrrelsen tar over

  • Skrevet 25.11.2015 klokka 19:27
  • Kategori: Personlig

Trene presser hardt. Men det kommer ingenting ut. Jeg vil grte, men har ikke noe gi. Hver morgen sitter jeg ser ned i sklen min. Sklen med 20gram havregrt, laget p vann. 100g cottage cheese. Kanel. Et samlet kalori innhold p 150 kalorier. Men det er for mye. Det er sunt, det er godt og jeg vet jeg trenger det. Likevel gjr det s vondt. Det gjr vondt fra hrtuppene til tspissene. Det vrenger seg i hele kroppen. Jeg klarer ikke dette lenger. Jeg legger p meg hver dag. Hvor skal dette ende? Jeg kan ikke ha det i kroppen. Det m ut igjen. Fortest mulig. For at det skal bli enklere spiser jeg mer. Da gjr det ikke like vondt kvitte seg med det. Da slipper jeg hvertfall litt smerte. Men jeg kan ikke, ikke om jeg vil bli frisk...

Snn er det for meg spise. Nei, jeg er ikke lenger unormalt tynn. Jeg har vrt det, men Jeg har lagt p meg. Jeg har lagt p meg ekstremt. Den dag idag er jeg 15kg tyngre enn jeg var p mitt tynneste. Og jeg lengter tilbake. Jeg hater kroppen min. Hater, hater hater den!



Jeg var aldri hun tynne. Men jeg har heller aldri vrt tykk. Jeg har hatt muskler. Jeg sto mye alpint fra tidlig av. Jeg spille fotball, og jeg trente mer enn de fleste fra jeg var veldig liten. Jeg har en kropp som lett danner muskler. Men jeg er ogs liten. Jeg er ikke mer enn 157cm. Og da med muskler, s blir man mer kompakt. Jeg har hatet lrene mine fra jeg var 12 r. Men jeg har hatt synlige magemuskler siden da ogs. Jeg har alltid vrt godt trent, men var ogs glad mat da jeg var liten. Spiste alltid flere brdskiver enn venninne mine. Men jeg trente ogs mye mer. Men jeg s ikke dette. Jeg s at jeg var strre. Jeg s at bena mine ikke passet inn i buksene som var laget for barn i min alder. Jeg var for stor, det var det jeg var. Hvertfall ihenhold til meg selv.

Disse tankene, som kom for snart 10r siden, har gjort at jeg er der jeg er idag. Det for meg forholde meg til mat er ekstremt vanskelig. Jeg startet meg slanke meg. Jeg levde p 500kalorier om dagen. Jeg startet hver eneste dag med trene. Jeg l s p serier hele natten, s dagene skulle bli kortere. For da slapp jeg spise s masse. Jeg kunne steke en kyllingfilet, og dele den i tre, det var frokost middag og kvelds. Jeg veide alt som het mat. Om jeg hadde flere kalorier g p, s mlte jeg opp nyaktig mengde med is jeg kunne spise. Jeg gikk aldri over. Jeg spise en liten skl med salat til middag s og si hver dag. Gjerne uten kjtt. Salat, agurk, lk og litt dressing. Det var middagen min. Dette gikk fint i en ganske god stund. Kiloene raste av. Jeg flte meg sterkere enn noen gang. Helt til jeg sprakk. Da var jeg 14r. Jeg spiste en hel pose med smgodt. Det kom opp igjen, uten at jeg gjorde noe. Og fra den dag kommer maten opp igjen uten at jeg trenger gjre noe for det. Jeg stikker ikke fingeren i halsen, det har jeg gjort maks 4-5 ganger i mitt liv. Det skjer naturlig. Jeg blir kvalm av mat. Jeg leter fortsatt etter synlige ben p kroppen. Hofteben, krageben, ribbebein. Tar meg rundt hndleddet med alle fingrene flere gnager om dagen og blir kunst om jeg ikke nr rundt med alle fingrene. Jeg kropps-sjekker hele tiden. Tar meg p magen. Presser inn rundt hoftebena. Teller synlige ribbebein.



Den dag idag, s tvinger jeg meg selv til beholde mat. Men jeg er veldig nye p hva det er, og det gr ikke alltid like bra. Jeg er fortsatt langt inne i spiseforstyrrelsen. 10 chipsflak kan til tider vre for mye. Det m opp igjen. Jeg klarer ikke forholde meg til ha det i kroppen min. Og da spiser jeg mer for at det skal vre lettere f det opp igjen. For syre, magesyre i munnen, er helt jvlig. Spesielt om man skal forholde seg til det flere ganger om dagen, i flere r. Den dagen har jeg diagnosen Bulimi med anorktiske trekk, a-typisk bulimi. For jeg sulter meg fortsatt. Jeg jager sultflelsen. Om jeg ikke er sulten nr jeg legger meg om kvelden fr jeg angst. Jeg m vre sulten nr jeg legger meg, ellers fr jeg ikke sove. Det er et helvette.

N som beholder litt og litt mat, s legger jeg p meg for hver dag som gr. Min strste frykt. Jeg har en enorm vektfobi. Jeg hater tallet jeg ser p vakten, men jeg m forholde meg til det. Kroppen min vet ikke lenger hva den skal gjre med mat, s den tar vare p alt, fordi jeg har levd i en sulttilstand i flere r. Jeg samler vann som en kamel i trreste Sahara. Jeg svetter som en gris, i tide og utide. Jeg har s mye vann i kroppen at jeg ser det. demer overalt. Kilo overalt. Men jeg kjemper, jeg tar en dag om gangen, og gjr mitt beste. Men nr kroppen har gjort det samme hver eneste dag i nesten ti r, s tar det tid og det er ikke bare slutte. Kroppen min vil ha mat, men hjernen min vil ikke

N sitter jeg ser ned i sklen min. Det er fredag. Jeg har spist 150g salmalaks. 2glass prosecco, og n er sklen med 60g peanutter snart tom. Men jeg vet jeg m beholde det for komme meg ut av dette, jeg vet det, men jeg vil det ikke. Trene presser p...

Jeg har s lyst skrike hyt

  • Skrevet 16.11.2015 klokka 19:01
  • Kategori: Personlig

Jeg ville snn at det skulle g bra, jeg ville snn at jeg skulle klare det. Jeg startet dagen idag,som andre mandager kl 05.30, men jeg slumret. Dagen igr var dritt, jeg kom meg ikke i seng fr sent. 05.45 str jeg opp, med tunge skritt. Jeg gr inn p badet, klarer ikke smile. Sinnet mitt er like tungt som mrket utenfor. Fortsetter ned, henter treningsklrne mine. Finner ikke det jeg skal, men gr videre. Innp badet. Drar den frem. Den er tung. Tyngre enn vanlig. Glassplaten som skal bestemme om morgenen blir bedre eller verre. Og verre blir den. Tallet slr mot meg som tusen slag. Stikker i hele meg som en million kniver. Angsten griper fatt i meg og jeg vet ikke hva jeg skal gjre lenger, jeg har ikke vrt s tung p mange r, jeg klarer ikke st i det. Dette gr bare en vei. Mlet mitt sklir lengre og lengre bort fra meg, jeg har ikke mye mer kjempe med.

Jeg dro videre p trening. Kjrte 30minutter cardio og styrke p armer, jeg var p sats i nesten 2 timer. La til flere og flere styrke velser. Det eneste lyspunktet jeg har n er treningen. Det er det eneste stabile jeg har, alt annet er et kaos. Jeg merker at de mrke tankene kommer tilbake. Lysten til ikke eksistere, lysten til gi opp. Hvorfor kjemper jeg, hvorfor gjr jeg meg selv s vondt? Ambivalensen er s strek og jeg kjemper s hardt for st i mot, men kreftene tar snart slutt...



Stine Elize

Mitt navn er Stine Elize og er en jente p 22 som bor i Bergen. P denne bloggen vil jeg dele mitt liv med fitness og veien mot sceneform, med en fortid med avlorlige spisefortyrrelser og depresjoner i 8r. Jeg studerer ved NiH til bli Personlig Trener og elsker trening og aktivitet! Jeg vil inspirere og motivere, og vise at det er mulig for alle komme i form! Er veldig glad i eksprimentere p kjkkenet, og er veldig glad i sunn mat!


KONTAKT
litzblogg@outlook.com

Search

Bloggdesign

hits