stine elize gaassand

Offer eller overlever?

  • Skrevet 18.12.2016 klokka 19:53
  • Kategori: Personlig

Hvordan ser du på livet? Hvordan forholder du deg til ting som skjer rundt deg? Hvordan påvirker det som skjer rundt deg akkurat deg? Hvilket syn du på deg selv? Er det synd i deg? Er alle rundt deg vanskelig? Går verden imot deg? Får alle andre ting til? Er alle andre heldig? Føler du at du har trukket det korteste strået? Tar du tak i problemene? Ser du problemer etter utfordringer? Hvordan ser du på deg selv? Hvordan takler du presset rundt deg? Står du opp for deg selv? Velger du deg selv? Velger du ditt liv? Velger du å bli den beste utgaven av deg selv? 

Disse overnevnte tingene er viktig å tenke over. Der kan definere hvem du er som person og hva du klarer å utrette. Her kan folk gjerne mene jeg er hard og urettferdig, men dem om det, dette er mine meninger. Og trakker jeg på noens tær, så får det heller være. 

 

Vi kommer alle til å møte vanskelige situasjoner i livet. Ting går gjerne ikke alltid som planlagt og man kan settes litt tilbake. Men hva du gjør med situasjonen er det som betyr noe. Velger du å syns synd i deg selv og la det påvirke deg negativt så er det ditt valg. Ja for du har faktisk et valg. Når noe skjer, noe uventet og noe som gjerne er skummelt, trist og dumt. Men du har et valg. Du kan være et offer for situasjonen eller du kan være en overlever av situasjonen. Det er opp til deg. Det er ikke opp til de rundt deg, det er ikke opp til samfunnet, det er opp til deg. Hva gjør du med det og hvordan lar du det påvirke deg? 

Jeg, personlig, klarer ikke forholde meg til folk som alltid skal syns synd på seg selv. Helt dønn ærlig. Om du velger å være et offer for situasjonen, så er ikke jeg personen å komme å sutre til. Misforstå meg rett, om noe vondt skjer med noen rundt meg er det selvsagt trist. Det er ikke det det er snakk om, men hvordan man velger å gå videre. Velger man den destruktive veien der man legger all skyld på en hendelse eller noe som har skjedd og lar det dra deg ned som person, og du lar det påvirke alt, uten å prøve å gjøre noe med det. Så er ikke jeg personen å komme til. Jeg vil ikke at du skal synes synd på deg selv. Jeg vil at du skal finne ut hvordan du kan takle det. Hva du kan gjøre for at det skal bli best mulig for deg. Jeg vil heie på deg, men jeg kan ikke heie på noen som ikke vil prøve å heie på seg selv. 

 

Når det kommer til trening får jeg ofte høre jeg er heldig. Jeg får til ting fordi jeg er heldig. Jeg har jo gode gener. Det er jo lett for meg som allerede er igang. Det er jo lettere for meg fordi jeg kan ting. Men nei, jeg er ikke heldig. Jeg har jobbet beinhardt for å komme her jeg er idag. Og jeg jobber hardt hver eneste dag med meg selv og å nå målene mine. Jeg jobber hardt, og jeg gir ikke opp. Jeg har vært igjennom mye i livet mitt. Ting som setter ting i perspektiv. Jeg har vært gjennom en kamp jeg ikke unner min værste fiende, men det har aldri vært synd i meg. Det er ikke synd i meg fordi jeg har vært syk. Det er motivasjon. Det er vilje. Jeg jobbet meg gjennom ting, og ja. Jeg hadde ofte lyst å gi opp. La sykdommen dra meg ned. La livet gå forbi. Med meg som birolle i eget liv. Men jeg gir ikke opp. jeg skal være hovedpersonen i mitt liv. Jeg skal ta mine valg og kjempe for det jeg vil ha. Ikke sette meg nedpå og syns synd i meg for noen andre er bedre. At noen andre er bedre enn meg gir meg alltid noe å jobbe mot. 

 

Alle har sine ting og sine kamper i livet. Noen har større enn andre og noen lar seg påvirke mer. Men felles for alle som har kommet seg gjennom noe er at de ikke har gitt opp. De har ikke latt seg styre av hendelser, men de har jobbet seg gjennom dem. Og ja, av og til er det lov å syns at ting er urettferdig. Av og til er det lov å syns litt synd på seg selv. Men bruk det til din fordel. Bruk det for det det er verdt. La det være en motivasjon til å jobbe seg ut av det. I en sterkere utgave. La livet motivere deg til å oppnå det du vil. For alle kan. Alle kan få ting til, det handler bare om hvordan du ser på ting og om du gjør deg til et offer eller en overlever og vinner! 

♥︎

Bare 2kg til, så blir jeg lykkelig...

  • Skrevet 01.05.2016 klokka 20:42
  • Kategori: Personlig

Trist. Apatisk. Søkende. Etter lykke. Jeg søkte glede. Jeg søkte mestring. Jeg var ulykkelig og lei. Og jeg trodde jeg skulle bli lykkelig. Jeg trodde det vonde skulle bli godt. Jeg trodde at jo mindre midjen ble, jo større ble smilet. Jeg trodde folk ville like meg bedre. Like meg bedre om jeg bare var litt tynnere. Litt lettere. Jeg trodde virkelig det var svaret.





Jeg trodde virkelig jeg skulle bli lykkelig. Lykkelig om jeg bare gikk ned 2kg til. Og så enda 2kg. Og så nye 3kg. Men jo mindre jeg ble, jo mer hatet jeg livet. Alt ble vanskeligere. Jo mer jeg gikk ned, jo vanskeligere var det å gå lenger ned. Jo mindre jeg ble, jo vanskeligere ble det å late som at alt var fint. Jo sykere jeg ble, jo mer visnet fremtiden og håpet. 

 

Livet mitt. Et skuespill. En forestilling. Jeg gikk med en maske. Og jo mer jeg visnet, jo mer lyste masken opp. Jeg prøvde så hardt. Prøvde så hardt å skjule. Prøvde så hardt å være perfekt. Prøvde så hardt å være det jeg ikke var. Prøvde så hardt at jeg tilslutt ikke lenger visste hvem jeg var. 



 

Å bli tynn var ikke min lykke. Det var min ulykke. Jeg ble ikke noe bedre person av å være tynn. Tvert imot. Jeg ble en forferdelig person. En person så tom så følelsesløs, så apatisk. En person som ikke selv visste helt hva hun gjorde. En person så opphengt i en ting, at alt annet ble irrelevant. Skole, venner, fritid, familie, alt ble skjøvet bort. Jeg hadde ikke energien til det. Ikke energien til å leve, for jeg brukte all min energi på å prøve å overleve.

Å finne tilbake til meg selv og mine verdier

  • Skrevet 06.03.2016 klokka 19:55
  • Kategori: Personlig

Jeg har vært syk lenge. Veldig lenge. Mer en 1/3 av livet mitt har gått med i sykdommen. De «viktigste årene» Dert man legger grunnlaget. De årene min er defuse og strekt preget av sykdom. Jeg har gått glipp av veldig mye. Ungdomsårene mine har gått med i sykdommen. Ja, mye av livet mitt har gått med. Men jeg har reist meg. Reist meg fra asken jeg lå i. Reist meg opp og tatt grep. Noe av det viktigste for meg var å finne megselv, og mine verdier.

 

Jeg har vært til mange psykologer, leger og psykiatere. Og jeg har sluttet hos mange. Det er få som har nådd inn til meg som person og virkelig tatt tak i roten til problemet. De har prøvd å løse problemet fra overflaten. Men på en person som meg, så hjelper ikke det. Man må ned i dybden. Finne ut hvorfor jeg fikk problemet, og akkurat det er det svært få som har klart. 

 

Jeg er en person som ikke viser følelser og stenger folk ute. Uten å egentlig vite at jeg gjør det, så gjør jeg det. Det er sånn jeg er. Og derfor har jeg vært en hard nøtt og knekke. Jeg har heller ikke hjulpet så mye, for jeg har ikke visst hvem jeg selv er og var, og derfor ikke klart og fortelle det. Men jeg er på veien. Jeg har funnet ut ekstremt mye om meg selv siste halve året. Og funnet tilbake til mine verdier. Og ja, jeg er hard og jeg er kald. Jeg har en «vinnerskalle» få har. Og jeg er en person som går all in om jeg før såt inn for noe. 



Jeg har alltid lagt prestasjon høyt. Det å prestere for meg er ekstremt viktig. Men på mine felt. Om jeg går inn for noe, så får jeg det som regel til. Men jeg må velge det selv, og det må være mitt valg. Det nytter ikke for meg at andre velger, eller prøver å velge for meg. Jeg har alltid vært en person som har måtte lære på den harde måten. Om du sa det er farlig å holde hånden på en kokeplate, så måtte jeg prøve det selv for å lære det. Det holdt ikke at du sa det. Jeg er derfor ofte ganske kritisk til mennesker.  Og hva de mener. Jeg respekterer det, men det betyr ikke at det er min mening. Og jeg er en person som kun stoler på meg selv. 

 

Det å finne tilbake til meg selv har vært en hard vei å gå. Jeg er der ikke, men jeg har funnet tilbake til mange av verdiene mine. Og ja, jeg har godtatt at jeg er kald og kritisk. Jeg er hard, men jeg er også rettferdig. Det er meg. Og jeg har et ekstremt stort konkurranse instinkt og vinnerskalle. For meg holder ikke det med godt nok, det skal være best. Og her vet jeg at folk er ulik. Og det respekterer jeg, men jeg ber da også om respekt tilbake, og at du respekterer meg. For det har alltid vært en av mine verdier. Vi trenger overhodet ikke være enig om noe, men jeg fortjener respekt, på akkurat samme måte som det du gjør. 

 

Trening er en av de tingene jeg virkelig brenner for. Og det ha jeg gjort hele livet. Jeg er en sjel som er ekstremt glad i å pushe meg selv til det ytterste når det kommer til trening. Det gjorde jeg også da jeg var yngre. Jeg sto mangfoldige timer på fotballbanen. Dag inn og ut. Bare for å bli bedre. Det var ingen som sa jeg trengte det. Men jeg ville det. Det ga meg glede og fred. Det ga meg en ro. Og slik er det også den dag idag. Trening gir meg ro i sjelen. 



 

Dette var det jeg savnet alle mest da jeg var syk, og mitt høyeste ønske å få tilbake. Gleden min. Og ja, gleden min er trening. Og det passer ufattelig dårlig inn når man sliter med spiseforstyrrelser. Derfor sluttet jeg å trene da jeg var på mitt sykeste. For jeg ville ikke at treningen skulle bli rammet av sykdommen. For det var mitt fristed. Men, når man går i behandling for spiseforstyrrelser får man ofte restriksjoner på trening. Spesielt om man er innlagt. Dette fikk jeg. Og jeg brøt dem. For etterhvert som jeg fikk livsgnisten tilbake, så fikk jeg treningslysten tilbake. Og nei, for min del har dette aldri handlet om kalorikontroll og å gå ned i vekt, men mitt fristed, Mitt sted for å få utløp for tanker og sinn. Jeg har blitt stoppet, og jeg har blitt fortalt at jeg ikke burde trene. Og ja, jeg skjønner prinsippet i det. I den situasjonen jeg var. Men trening er meg, og har alltid vært det. Å kunne bruke kroppen, og kunne pushe kroppen og å kunne leve. 



Jeg har prøvd mye rart. Da jeg var innlagt prøvde jeg meg på strikking, tegning og mye forskjellig. Men eneste jeg ville var å trene. For det er min hobby, og det jeg er interessert i. Jeg er interessert i kroppen, og dens funksjoner. Og det har reddet meg. Kunnskapen om hva jeg egentlig har gjort med kroppen min og hvordan det kunne endt. Treningen ga meg livet tilbake, og derfor har jeg valgt å gi mitt liv til treningen. Tilhøsten er planen min å starte PT-utdanning og kostholdsveileder. Samtidig som måler er å stille i Bikinifitness. Jeg vil utforske nye ting og jobbe med det jeg brenner for. Og jeg gleder meg til reisen videre ♥︎

Jeg så aldri hvor tynn jeg var

  • Skrevet 28.02.2016 klokka 19:12
  • Kategori: Personlig

Når vekten sier undervektig, men hodet sier overvektig, hva tror man på da? Hvordan ser man på seg selv da? Hva tror man selv? Og hvordan ser man sin egen refleksjon? Jeg har gått mye ned i vekt, og nå opp i vekt. Jeg veier idag nærmere 20kg mer enn jeg gjorde på mitt minste, og for en kropp på 158cm er det veldig stor forskjell

 

Jeg så det aldri selv. Jeg så aldri at jeg var tynn. Jeg så den samme jenten med den samme kroppen i speilet dag inn og ut. Litt forskjeller om det var en bedre dag og en veldig dårlig da, men jeg så aldri det andre såg. Uansett hva vekten viste så så jeg den samme tykke, stygge jenten. Om den viste 45 eller 55 gjorde ingen forskjell på synet. Jeg var like stor. 

 

Jeg har ikke skjønt hvor liten jeg faktisk var før den siste tiden. Jeg har aldri skjønt at jeg så syk ut og at jeg faktisk var alt for tynn. Uansett om det sto 42kg eller 58kg på vekten, så så jeg en jente som var for stor. Magen bulte ut, lårene var store og alt var for stort. Jeg så ikke meg selv, jeg så min oppfatning av meg selv. Det bilde man ofte blir vist rundt spiseforstyrrelse, det stemmer. Man ser ikke seg selv. Det jeg så i speilet var et monster. 

 

Jeg har aldri skjønt det før. Før jeg valgte den veien jeg er på nå. Monsteret i meg var det jeg så i speilet, ikke meg selv. Jeg har ikke sett den ekte meg på mangfoldige år. Jeg har stått å sett på monsteret og matet det med tanker hver gang jeg så det. Hver gang jeg ikke var fornøyd matet jeg det, og det ble større, i takt med at jeg ble mindre. Monsteret var ganske lik meg. Hadde mine øyne, mitt hår, men ikke min kropp. Men det var det jeg trodde. Jeg trodde jeg så mitt eget speilbilde når jeg sto å så på monsteret. 

 

Når jeg ser tilbake på bilder den dag idag ser jeg hvor syk jeg var. jeg ser hvor liten jeg var og hvor sliten jeg var. Huden var grå, øynene var uten liv, og kroppen var mager. Ben stakk ut her og der, og jeg var liten. Men det enste jeg så var en overvektig, mislykket, stygg jente. I mine øyne var jeg aldri tynn. Selvom magen vrengte seg gjennom til ryggen og jeg kunne holde rundt midjen min med mine to små hender så så jeg det ikke. Jeg var blind på meg selv, og blind på sykdommen. 


Disse bildene er tatt ifjor høst. Her veier jeg ca 10-12 kilo over min laveste vekt, men jeg skammet meg også her. Jeg følte meg som en overvektig, feit ku. Jeg ser jo nå hvor feil det er. 

Den dag idag veier jeg mye mer, men jeg ser meg selv. Jeg ser kroppen min for slik den ser ut og ikke hvordan min indre stemme sier jeg ser ut. Jeg kan føle meg slankere idag enn jeg gjorde for 15kilo siden. Når jeg sitter å blar gjennom bilder fra tidligere skjønner jeg at folk var bekymret. Jeg så ikke ut. Jeg var for liten og jeg var for syk. Og det sier noe om hvor mye sykdommen spiller inn på hjernen. Jeg var manipulert av meg selv. Jeg var ødelagt av meg selv, og jeg holdt på å sende meg selv i graven. Fordi hjernen min ikke så realiteten. Den så sitt bilde, og sin oppfatning. På samme tid kunne jeg sikkert sagt at himmelen var grønn, så forstyrret var jeg i hodet. 

Å gå fra XS til M

  • Skrevet 21.02.2016 klokka 19:27
  • Kategori: Personlig

Motivasjonen daler, lysten blir mindre og den syke stemmen som nesten er visket bort skriker høyere og høyere. Klærne passer ikke. Kroppen er blitt større. Ting forandres. Jeg får beskjed om at det går over. Dette er bare en fase. Ting ordner seg etterhvert. Du må bare gi det tid. 

 

Vel, for meg så er det ikke så lett. Jeg sliter nå. Og jeg sliter bigtime. Jeg kommer ikke inn i klær. Jeg ser at jeg vokser. Magen buler og valkene legger seg overalt. Jeg er livredd. Dette er det jeg er mest redd for og jeg står midt i det. Det høres kanskje overfladisk ut for dere, men min største fobi er vekt og kropp. Jeg har en så stor redsel for å bli tjukk og har hatt det i mange år. Jeg er ikke redd for å dø, jeg er ikke redd for å skade meg, jeg er ikke redd for å bli såret, men jeg er redd for å bli tjukk.

 

Det er vanskelig. Jeg sliter nå. Jeg har vært en XS de siste årene, og nå passer jeg ikke inn i small engang. Jeg må opp på medium. Det er et nederlag, jeg føler jeg har tapt. Tapt alt jeg har lagt hele livet mitt i. jeg har viet nesten 10år av livet mitt til å være tynn. Og nå taper jeg. Nå er jeg tjukk, i mine øyne.

Dette spinner rundt inne i hodet mitt. Jeg har lagt på meg 10kg på svært kort tid. Jeg spiser 4-6 måltider for dagen, men jeg spiser kun sunn og ren mat. Jeg spiser proteiner, sunt fett og karbohydrater. Jeg ligger ikke høyt på kalorier, men likevell legger jeg på meg. Min største frykt. 




 

Men jeg står i det. Jeg vet jeg ikke kan gi opp nå. Gir jeg opp nå så tar det lengre tid og kampen blir verre. Jeg vet det er muskler. Jeg vet at det er vannvekt. jeg vet det er fordi kroppen ikke er i balanse. jeg vet jeg har brukt halve livet mitt til å fucke opp kropp og system, og jeg vet jeg ikke blir frisk over natten. Dette vet jeg, og det er fakta. Men likevell er det så vanskelig å tro på når stemmen i hodet mitt skriker at jeg er mislykket. Skriker at jeg er tjukk. Stemmen jeg nesten hadde drept skriker høyere nå enn noen gang. 

 

Jeg griner meg i søvn. Jeg er trist og jeg er lei. Jeg jobber så hardt og jeg står i det. Jeg spiser sunnere og bedre enn flesteparten, likevell er det jeg som blir tjukk. Ja, jeg trener mye styrke, ja, jeg vil bli større. Ja, jeg trener for å bli større. Men når det er fett jeg ser er det vanskelig. Jeg har et forvrengt syn på min kropp, og det gjør det enda vanskeligere. Det gjør denne prosessen til et rent helvette. Det gjør at jeg vil gi opp, skli tilbake i det trygge. Den trygge sykdommen. 

Jeg trener 6dager i uken. Jeg spiser sunt, og jeg spiser ting som er godt for kroppen. Hadde kroppen min fungert som den skule hadde jeg sett annerledes ut idag men kroppen min gjør ikke det. Kroppen min er livredd. Kroppen min husker hva den har vært gjennom, og kroppen min kjemper mot meg. Jeg bryter naturens lov. 

 

Men jeg nekter. Jeg har ikke jobbet så lenge for å mislykkes med dette. Jeg skal ikke være syk lenger. Og ja, kroppen kjemper imot meg nå. På samme måte som jeg har kjempet imot kroppen og naturen siste 10årene. Så er det motsatt nå. Kroppen sparer på alt den får, for den vet hva som kan skje. Den vet hva jeg har gjort, og hva jeg kan gjøre. Den slipper ikke taket. Den skjønner ikke at jeg vil den godt nå, den kjemper mot meg. 




Jeg vet det løsner. Jeg vet at magen blir flat igjen. Jeg vet at vannet vil gå ut av kroppen. Jeg vet jeg vil komme i balanse igjen. Men det tar tid. Tid jeg ikke vil bruke på dette. Tid jeg vil bruke på å være glad. Tid jeg vil bruke på å være frisk. Men det er en prosess jeg må gjennom. Og gir jeg opp nå er alt forgjeves. Alt jeg har jobbet for siste månedene. Drømmen min blir borte. Jeg dreper meg selv igjen om jeg gir opp. Jeg må takle dette.

 

Det å gå fra xs til m det fyller øynene med tårer. Det fyller hjertet med sorg og det fyller hjerenen med negativitet. Jeg hater det. Men jeg må takle det. Om jeg skal komme dit jeg vil må jeg gjennom denne prosessen. Jeg ble advart, men jeg var ikke forberedt. Ikke forberedt til å stå midt i mitt verte mareritt. Ikke forberedt på at det var dette som skulle knekke meg. Men jeg gir ikke opp. Winners never quit, og jeg skal vinne denne kampen!

 

Om et par måneder kommer det nok et innlegg med samme overskrift, men med et positivt syn og en positiv vinkling, for det er ikke gale å være en M. Overhodet ikke. Jeg vet at muskler tar plass, og jeg trener for å bli større. Men Når den syke stemmen skriker at jeg er tjukk, er ting vanskelig for meg, men jeg skal drepe den stemmen en gang for alle! 

 

Jeg er ikke spiseforstyrret, jeg har en spiseforstyrrelse

  • Skrevet 17.01.2016 klokka 19:26
  • Kategori: Personlig

Jeg er et menneske. Jeg har de samme organene som deg. Jeg puster som du gjør, og jeg ser som du gjør. Jeg bruker bena til å gå med. Og hodet mitt sitter på toppen av kroppen. Jeg er helt lik deg. Jeg har ikke et ekstra gen, eller en hjerne som ser anerledes ut. Men jeg har en sykdom, jeg er ikke en sykdom. Joda, jeg har en hjerne som ikke fungerer helt optimalt, den tenker ikke som alle andre sin. Men den ser ikke noe annerledes ut. Fra utsiden ser hjernen min ganske lik ut som din. Kroppen min er min, selvom det noen ganger føles som den ikke er det, så er den min. 

 

Noe av det som har vært viktigst for meg når jeg jobber med min sykdom er og ikke identifisere meg med den. Jeg er ikke den, jeg er så mye mer. Men jeg har en sykdom. I min situasjon sier man ofte, at jeg ER spiseforstyrret, men jeg er ikke det. Men jeg HAR en spiseforstyrrelse. Og her er det en stor forskjell. Jeg er faktisk noe utenom sykdommen min. Jeg er et menneske med verdier, tanker og meniniger. Ting som ikke har noe med sykdommen min å gjøre. Jeg har tanker og verdier som kan bli sett på som syke, men jeg har også de som ikke kan det. At jeg syns rosa er en fin farge er ikke noe sykdommen min har gjort noe med. 

 

Noen er ikke lungebetennelse, så hvorfor er noen da en spiseforstyrrelse? Jeg er ikke et bilde på hvordan den ser ut, for jeg er meg, men jeg har den. Akkurat som når du har influensa, så er ikke du influensa! Jeg er en person med til tider veldig mye energi, jeg er omtenksom og jeg er faktisk også ganske morsom. Men alt dette faller bort når sykdommen kommer inn i bildet. Det folk ofte husker er, hun er jo spiseforstyrret. Men det definerer ikke meg som et menneske. Det kan si noe om meg, for jeg er preget av den. Men jeg er Stine Elize, og det er meg. 

I min tid i behandling er det en ting som har hjulpet veldig mye, og det å bli sett som menneske og ikke som en sykdom. Det har aldri hjulpet meg å sitte å snakke om mat, og tanker rundt mat og det som følger med. Det som har hjulpet meg mest er å snakke med meg på en normal måte, finne ut hvem jeg er og hva interessene min er og ikke sykeliggjøre meg. For jeg har i mange år sett på meg selv som spiseforstyrret og lagt hele identiteten min i det. Det har vært meg, men jeg er jo så mye mer.


Her var jeg 17år, jeg var på ferie i USA, og syk, men jeg var fortsatt meg

Så mitt ønske til deg, du som leser dette, uansett om du kjenner meg eller ikke, om du kjenner noen som har en psykisk sykdom. Behandle oss som normale folk. Inviter oss med på ting, ikke se på oss som syke og sykeliggjør oss. For ja, vi er syk, men det å bli sett på som et menneske er faktisk med på å gjøre oss frisker og bedre. Det hjelper mer enn du tror. Jeg vil ikke bli sett på som et offer. Jeg vil bli sett på som et menneske. Jeg vil ikke identifisere meg med sykdommen, og jeg vil ikke bli identifisert med den. 

 

Ja, jeg skriver om sykdommen min, og jeg forteller om den, men jeg gjør det når jeg føler for det og når jeg er klar for det. Ikke når andre spør. For da føler jeg meg som en liten dritt. Min sykdom er veldig skambelagt og jeg sliter mye med skam og skammen rundt den. Så det er veldig sårt når folk berører det, selvom de bare mener godt. Når jeg er med folk, når jeg er sosial så vil jeg bare være meg. Jeg vil være Stine, jeg vil være glad og kose meg. Jeg vil som oftest ikke sitte å snakke om sykdommen min, for den er der, og jeg er fullstendig klar over det, så jeg trenger ikke flere påminnelser om den. Jeg vil bli påminnet om at jeg er et menneske, på akkurat lik linje med deg. Jeg vil bli sett som meg, ikke min sykdom.

 

Takk for at du leste & del gjerne ♥︎

For tykk til å være syk

  • Skrevet 10.01.2016 klokka 20:05
  • Kategori: Personlig

           //bilder lånt av google

 

For tykk til å være syk. Hun kaster ihvertfall ikke opp alt, det kan man jo tydelig se. Det er beskjedene jeg har fått. Flere ganger.  Gi den beskjeden til en som allerede er livredd for mat og konsekvensene kommer.

 

Mitt møte med helsevesenet. Mitt møte med leger. Mitt møte med de som liksom skal hjelpe. De som skal redde meg, de som er utdannet. Mitt møte med de er ikke så alt for bra.

 

Jeg har alltid vært lavest. Lavest i klassen, lavest av venner, lav. Og jeg har alltid hatt mye muskler. Jeg spilte fotball flere timer hver eneste dag fra svært tidlig. Jeg sto mye på ski, og var i mye aktivitet. Jeg spiste gjerne mer enn mine jevn-gamle, men jeg har alltid vært svært aktiv. Sett sammen 1+1, jeg fikk 3. Og nei, ikke i den forstand. Men jeg var lav, lav og med mye muskler. Hva er man da? Jo, da er man gjerne litt mer kompakt. Jeg hadde ikke like lang flate og streke mine muskler over, streke mine organer over. Og da ser man gjerne litt større ut. Det er bare sånn det er. Vi har alle 12meter med tarmer, men om du setter de i en liten ball vil de se større ut en om du setter de i en større ball. Enkelt og greit. Men det jeg alltid har sett er at jeg ikke var som de andre. Jeg var lav, jeg var liten. Jeg har på ingen måter blitt mobbet, men jeg har alltid blitt påminnet om at jeg er lav. I 1 eller 2 klasse på barneskolen målte vi alle i klassen. Jeg var nederst, og ble minnet på dette hver gang jeg gikk ut av klasserommet. Det gikk mer inn på meg enn jeg trodde. Jeg kom grinende hjem, og det er ikke ofte jeg griner, og mamma måtte ringe læreren. Jeg har alltid hatt komplekser for høyden min. Og størrelsen min.

 

Jeg har aldri vært tykk. Men tykk var det eneste jeg så og kunne. Jeg bestemte meg for at jeg var tykk og slik startet min kamp de neste 10årene.



Jeg begynte å tulle med maten, begynte å hoppe over måltider glemme lunch og slike enkle ting man egentlig ikke tener så mye over. Så begynte jeg å telle kalorier. Jeg kuttet og levde på 1/4 av dagsanbefalingene for kalorimengde. Så startet jeg å kaste opp maten jeg spiste. Slik startet min dans. Min dans med djevelen. Jeg holdt alt skjult lenge. Jeg ble god på det. Unnskyldningene kom som bær på strå. Men mine foreldre fant det ut. Og de krisemaksimerte. Men hvordan krisemaksimere noe til noen som ikke kan takle det. Jeg hadde og har en fantastisk fastlege som så alvoret, men det gjorde ikke resten av helsevesenet. Jeg ble sendt til psykolog. En gammel dame som sikkert spise norsk husmanskost. En som ga meg en kostliste på 3500kalorier om dagen og forventet at jeg spiste det. 3000 mer enn hva jeg tillot meg selv å spise. Det gikk ikke som hun planlagte ihvertfall. Jeg sluttet fort hos henne og var igjen i hender som ikke kunne takle meg. Årene gikk og jeg ble ikke bedre, om ikke annet værre.

 

Mine foreldre gjorde alt de kunne, alt som sto i deres makt, men det var og er ikke deres kamp og kjempe. Om jeg ikke ville spise, så gjorde jeg ikke det. De kunne ikke forhindre at jeg kastet opp, de kunne prøve, men alt sto og står på mine avgjørelser. De kontaktet de de kunne, leste seg opp på hvem som skulle være flink. Men der fikk vi beskjeden om at jeg var for tykk til å være syk. Jeg var ikke tynn nok. Og nei, bmi?en min var kanskje bare på 18, men for meg og min kropp var jeg alt for tynn.



Jeg gjemte meg i store klær. Så ingen skulle se hullet inn i magen min. Så folk ikke skulle se hvordan det sto til med kroppen min. På det minste veide jeg 43kilo. Ikke så altfor lite til en på min høyde, men altfor lite til min kropp. Man kunne se alle ben i kroppen. Huden var grå, øynene var tomme og følelseløs, men jeg var likevel for tykk. For tykk til å være syk.

 

Da jeg ble innlagt for lave kaliumverdier, fikk jeg høre at jeg kunne jo ikke kaste opp alt, det kunne man jo se på meg. Vel, jeg kastet opp alt som jeg spiste, og unngikk å spise. Så ja, kanskje jeg ikke var tynn nok, men syk nok, det var jeg ihvertfall.

 

Jeg ble akutt innlagt på hjerteavdelingen for jeg hadde så lave verdier at hjertet mitt kunne ha stoppet når som helst. Men likevel var jeg ikke tynn nok til å bli tatt på alvor. En kamp mot systemet. Vell, jeg ville vise de at jeg var syk nok. Og fortsatte, verre enn noen gang. Til de rundt meg sin store fortvilelse. De kunne ikke gjøre noe. De prøvde det de kunne, men i bunn og grunn var det meg og min kropp. Jeg ville ikke bli frisk, jeg ville men ville ikke. Jeg ville være tynn. Tynn og fin. Men jeg ble aldri tynn nok. Bare sulten, men jeg så den samme jenten i speilet, uansett hva vekten viste.

 

De gangene jeg har vært sykest, så har jeg faktisk vært normalvektig. Jeg var mer syk da jeg veide 55 kilo enn 45. På det verste kunne jeg kaste opp 15-20 ganger om dagen. Minst. Men jeg ble ikke tatt seriøst, fordi jeg ikke var tynn nok.

Mitt 2015 - 3 innleggelser, men likevel mitt viktigste år

  • Skrevet 03.01.2016 klokka 19:30
  • Kategori: Personlig

På Facebook florerer det av folk som oppsummerer sine år og forsetter for det nye året. Jeg har lenge tenkt på dette, om dette er noe jeg vil og ønsker å dele. Jeg er ingen fan av nyttårsforsetter og skjønner ikke hvorfor folk skal vente til det kommer et nytt år med å gjøre endringer. Jeg er en fan av nåtid. Ikke fortid, og ikke fremtid. Men jeg har bestemt meg for å dele litt, for for meg har 2015 vært et viktig år. Det er året jeg fant tilbake til meg selv. Året jeg tok et valg. Året jeg bestemte meg for å leve igjen. 


(dette bilde er fra slutten av året, der jeg faktisk kunne smile)

Men jeg vil likevell dele litt av mitt år med dere. For dette året har vårt en berg og dalbane uten sidestykke. Men jeg har gjort en endring. En stor endring sammensatt av mange små. Jeg ventet ikke på et nytt år for å starte de, jeg bestemmte meg, og jeg gjorde det.

Året 2015 startet for min del på bunn. Jeg var så langt nede og visste ikke helt hva jeg levde for. Jeg ble innlagt på akuttpsyk i januar. Med en svært alvorlig depresjon. Jeg ønsket ikke lenger å leve. Jeg ønsket ikke å puste mer og håpet hver natt at jeg ikke skulle våkne igjen, men jeg våknet, hver dag.

Starten av året var en veldig bumpy ride. Jeg slet ekstremt med meg selv, og de rundt meg slet med meg. Jeg var en fare for meg selv da jeg ble innlagt, men det hjalp. Jeg kom meg litt ovenpå igjen, men bare såvidt det var.

 

I April var jeg på et vurderingsopphold ved Modum Bad. De som hadde rykte på seg for å være det beste behandlingsstedet for spiseforstyrrelser. Jeg fikk beskjeden om at jeg kom til å få plass i November. De tar inn svært få om gangen og pågangen var stor. Men i juni fikk jeg en tlf. Jeg hadde fått plass fra 1.august.

Jeg sa ja uten å vite hva jeg sa ja til. Underbevisstheten min styrte meg. Den ville bli frisk. Men spiseforstyrrelsen ble stresset av dette. Jeg skulle jo gå ned 8kg før jeg skulle bli innlagt, så jeg kunne gå opp igjen de uten at det var helt krise. Slik ble det altså ikke og oppholdet mitt der var svært drevet av ambivalens. Men jeg dro og jeg fullførte.


slik var tilstanden min de første mnd av dette året

Behandlingen der var svært tøff for meg. 3mnd var jeg innlagt, de tre verste og beste mnd i mitt liv. Jeg slet mye der inne og fikk ikke ting helt til. Mye av deres mentalitet gikk imot min, og min som person og ikke bare min som syk. Men jeg lærte mye der inne. Men jeg lærte også nye triks med spiseforstyrrelsen. Slikt skjer når 8 stykker som sliter med mat er sammen. Men jeg fikk løftet meg opp. Jeg gikk fra alvorlige depresjoner til moderate depresjoner. En tilstand jeg ikke hadde vært i på flere år. Livet fikk plutselig litt flere farger. Duse vel og merke, men farger var farger.

Da jeg kom hjem gjorde jeg en endring. Jeg startet det jeg begynte på Modum. Det jeg hadde forsakt i mange år. Jeg fant tilbake til treningen og gleden. Treningen ga meg et håp, et nytt gir og mer styrke. Den hjalp meg i mine gode tider, men best i mine vonde tider. Jeg fikk utløp. Og treningen for min del har bestått. Det er mitt holdepunkt, min redning.

 

Så kom julen. Den matfyllte, fete julen. Ting ble svært vanskelig igjen. Alt omhandlet det jeg prøvde å få fokuset bort fra. Alt handler om mat og er en lang matfest. Jeg falt mer sammen. Følte mer håpløshet. Uansett hvor hardt jeg prøvde å sto maten i veien. Den sto i veien om jeg spiste den og om jeg ikke spiste den. Jeg gikk på en smell. Ting boblet over. Så 30. desember ble jeg igjen, frivillig innlagt. Bare for en kort periode, bare for å klare å holde på det jeg har oppnådd. Bare for å få luften tilbake i ballongen. For den var fylt med ganske mange små hull som silte luften ut etter julen.

 

Så dette året for meg har gitt meg mye. Ekstremt mye smerte, men også glede. Jeg tok et valg dette året, et valg jeg skal ta med meg for resten av livet. Ikke bare inn i 2016, men resten av livet mitt. Valget som reddet meg fra meg selv. Valget som reddet livet mitt.

 

Takk for at du leste ♥︎

Skammens Glede

  • Skrevet 16.12.2015 klokka 19:03
  • Kategori: Personlig

Glede. Hva er egentlig glede? Hva er virkelig glede for deg? Jeg vil vite det for jeg vet det ikke selv. Jeg har mistet min glede. Min glede over ting, jeg vet ikke hvor den er. Og jeg jakter den, men jeg finner den ikke igjen. Og jo mer jeg jakter, jo mer mister jeg troen. Jeg vet ikke lenger hva som gleder meg, eller jo, jeg vet akkurat hva som gleder meg, og det er problemet. Min største glede er når jeg går ned i vekt. Når jeg er sulten, når jeg hopper over måltid, når jeg ødelegger meg selv, bit for bit. Det er min glede.

 

Jeg føler ikke lenger glede ved noe. For de tingene som gir meg glede, er også de som ødelegger meg. Men det er min glede og har vært min glede siste årene av livet mitt. Så glede for meg er ikke definert på riktig måte. Jeg vet når jeg burde føle glede, men da stikker det enda mer. Hvorfor føler jeg ikke glede? Jeg føler skam når jeg skal føle glede. Jeg fortjener ikke glede og jeg skammer meg over det. Skam og glede henger for meg sammen. For de tingene som gleder meg mest, er skambelagt. Hvem sier noe slik? Det som gleder meg mest er å gå ned i vekt? Det skal ikke være sånn, men likevel er det mitt liv.

Jeg har mistet livsgleden. Jeg har mistet gleden for alle mine interesser. Jeg ser ikke glede, jeg ser skam. Jeg smiler når jeg må, når jeg føler det forventes, noe som gir enda mer skam. Jeg skammer meg for jeg klarer ikke å føle glede når en person prøver å glede meg. Jeg later som, men den genuine gleden er der ikke. Jeg får det ikke til, selv hvor hardt jeg prøver, så kommer skammen sigende innover. Jeg skammer meg sånn, for jeg fortjener det ikke. Jeg fortjener ikke glede, det er ikke meg verdig.

 

Gleden min er borte. Alt jeg var interessert i er revet bort, tatt fra meg. Så jeg finner en glede i det som tok det fra meg. Monsteret som ødelagte livet mitt. Monsteret er det eneste som kan glede meg. Og nå er det større enn noen gang. Jo mer jeg kjemper jo større blir det og eneste underbevistheten min jakter er gleden monsteret kan gi meg. Det er nesten litt som Stockholm syndromet, jeg er på lag med monsteret. Jeg forguder monsteret. Det gir meg glede. Uansett hva jeg gjør eller hvor jeg er er det i hodet mitt, den lille gleden jeg kan få, å gå ned i vekt. Monsteret vil gjøre meg mindre, så det kan bli større. Monsteret vil gjøre meg så liten at jeg ikke klarer å kjempe lenger. Det tapper meg for krefter og energi. Det lar meg ikke lenger føle glede for de små tingene, de viktige tingene. Gleden som kan gi meg energien jeg trenger får jeg ikke. Så hvordan skal jeg da få det til å forsvinne? Hvordan skal jeg da klare å føle ekte glede?

 


Jeg kan smile, men jeg vet ikke hvordan det kommer naturlig. Hva kan få meg til å smile uten at jeg anstrenger meg for å få det til? Hvordan kan jeg smile til livet, når livet ikke smiler til meg?

Alene, alene i en verden full av mennesker...

  • Skrevet 09.12.2015 klokka 19:00
  • Kategori: Personlig

 

Blikket mitt flakker over rommet. Det er fler folk enn jeg kan telle. Folk, mennesker, individer, kjært barn har mange navn? Lyden blir kraftigere og kraftigere. Den fyller opp rommet. Pusten må man kjempe om. Rommet er fylt. Fylt av smil, vakre mennesker, vakre sjeler og nydelige øyne. Innerst i rommet siter jeg. Jeg sitter, jeg ser. Jeg observerer. Jeg prøver å lage en bue med munnen, en bue oppover. Presser ut noe som kan minne om latter. Prøver å få øynene til å skinne. Prøver å være som resten. Men jeg får det ikke til. Jeg sitter innerst i et rom, fylt av mennesker og føler meg mer alene en noen gang.

 



Slik er mitt liv. Uansett hvor jeg befinner meg. På fest, på byen, i selskap eller alene i sengen. Jeg føler meg alene. Jeg er alene. Jeg har ingen. Jeg har meg selv, min beste venn og min største fiende. Mitt selskap er hun som mobber meg mest, hun som hater meg mest og hun som spytter på meg. Men det er også hun som har lært meg å være sterk, har lært meg å leve.

 

Jeg lever et liv alene. Alene, med mange mennesker. For jeg har et nettverk mange misunner. Jeg blender meg fint inn i mange forskjellige grupper, jeg er omgjenglig, jeg er hyggelig, jeg er søkende. Men til et vist nivå. Lenger enn det kommer ingen. Jeg har en flust av venner, men de nære er det færre av. Jeg har dyttet de bort, skremt de avgårde, kjempet meg bort fra dem. Sykdommen har ødelagt vennskap og tillit. Jeg stoler ikke på noen, derfor slipper jeg ingen inn. Alle kan få se den glade, sosiale, litt gale jenten. Men ingen får se hun jeg er blitt. Monsteret jeg selv har skapt. Hun fortjener ingen, og ingen fortjener hun.

Etter jeg flyttet hjem er dette blitt veldig synlig for meg. Jeg har ingen her. De som er mine nærmeste er på andre siden av landet og styrer med sitt. Her hjemme sitter jeg alene. Hver dag, hver time. På den tiden jeg har bodd hjemme nå, siden slutten av oktober har jeg vært sosial og ute 1 gang. 1 gang i forhold til hver helg før. Og jeg kjenner det sterkere enn noen gang. Fordi jeg er blitt litt friskere, så føler jeg mer på det. Hverdagene går greit, men helgene er tunge. Å se at alle andre er ute og hygger seg med venner, gjør vondt. For jeg har det ikke. Selv i tider der jeg er der har jeg det ikke. Jeg  kan le, jeg kan smile, men jeg kan ikke legge ting bort. Jeg har en kamp jeg kjemper, hvert sekund av hvert minutt. En kamp jeg ikke kan legge bort. En kamp som gjør meg alene.

 

Jeg sitter her, fredag kveld, ser alle andre koser seg med sine. Jeg sitter her med min største mobber. Jeg har lyst å plukke opp telefonen, lyst å ta kontakt, men jeg får det ikke til. Hva skal jeg si, hvordan skal jeg starte? «hei! nå har jeg det vondt, lyst å høre hvordan siste månedene har vært? nei, jeg får det ikke til. Jeg har ingen her. Ingen jeg kan være meg med. Ingen å hygge meg med, ingen å dra ut med. Ingen som ser meg. Ingen jeg kan henvende meg til.

Spesielt nå i disse tider gjør det veldig vondt. Folk er på julebord, med kollegaer, venner og familie. De hygger seg, koser seg, ler og smiler. Jeg sitter å ser på. Observerer vakre mennesker i vakre lag. Sparker meg selv lenger ned. Ja, jeg misunner. Jeg hater det, og at jeg gjør det. For jeg trenger det. Misforstå meg rett, jeg har en fantastisk familie som er veldig støttende, men jeg trenger også noe annet sosialt. Jeg trenger å føle meg som et menneske jeg også. Jeg trenger å føle meg en del, jeg trenger å koble ut. Men her sitter jeg alene, i en verden fylt av mennesker.

 

Jeg tok et valg for 4 måneder siden, jeg valgte å kjempe. Med det mistet jeg det sosiale. Jeg har mer enn nok med mine ting, jeg orker ikke ta kontakt. Jeg overanalyserer alt, jeg tror at ingen  vil høre på meg. Jeg blir bare mas og klaging, negativ energi som ingen vil være rundt. Før jeg valgte kampen hadde jeg det både bedre og verre. Jeg var sosial, jeg hadde folk rundt meg, jeg unngikk meg selv. Nå, så møter jeg meg selv i døren hele tiden. Jeg har kjempet meg langt på vei, men på den veien har jeg måtte stå opp mot meg selv. Jeg kan ikke lenger flykte. Følelsene er sterkere, eller, de er kommet. Fra å ha null følelser, så er de der litt. Og da blir ensomheten sterkere. Jeg føler meg mer alene enn noen gang, selv i et rom fullt av mennesker

 

Del gjerne & Takk for at du leste! ♥︎

 

En kamp for livet eller bare lat?

  • Skrevet 06.12.2015 klokka 19:05
  • Kategori: Personlig

Jeg leste for litt siden en artikkel  aftenposten som fenget meg veldig. Den inspirerte til å fortelle min historie. Min historie om min sykdom og hvordan den ikke er godtatt.

Hadde jeg hatt en annen sykdom. En sykdom folk godkjenner hadde ting vært mye lettere. Jeg hadde gjerne ikke stått uten vitnemål. Jeg hadde gjerne ikke mistet så mange venner. Jeg hadde gjerne blitt sett på på en annen måte. Men jeg fikk ikke det, jeg fikk en sykdom folk ikke snakker om. En sykdom folk nesten ikke kan noe om. En sykdom som ikke er godtatt i samfunnet.



Om jeg hadde hatt diagnosen kreft, kyssesyken, hjerte og lunge sykdom så hadde folk skjønt at jeg var sliten. Folk hadde skjønt hvorfor jeg ikke klarte å gjennomføre. De hadde ikke kalt meg lat, de hadde ikke sett på meg som hun som ikke gidder, hun som ikke bryr seg, hun som skulker. Men jeg fikk ingen av disse. Jeg fikk spiseforstyrrelser og alvorlige depresjoner.

 

Jeg kjempet en usynlig kamp hvert minutt av hver time. Jeg kjempet hele tiden, men folk skjønte det ikke. Folk trodde jeg var lat, jeg var giddalaus. Men jeg prøvde så godt jeg kunne. Men det å gå med de diagnosene jeg hadde, det tok alt av krefter. Det var tider jeg ikke kom meg opp av sengen. Jeg klarte ikke gå. Jeg klarte ikke dusje på flere dager, uker. Jeg hadde null krefter, men det var ikke godkjent. Jeg måtte fikse det, det var jo sånn livet var. Selvom jeg hadde en sykdom som tappet meg for alt. En jobb som tar kreftene dine 24 timer i døgnet, men likevel skulle jeg prestere på alle arenaer. Folk skjønte ikke at jeg var sliten. De så på meg med rare blikk. Du er ung fikk jeg høre. Du skal klare dette. Dette forventes av deg.



Nei, jeg klarte det ikke. Jeg var syk. Jeg ER syk. Jeg kjemper en kamp hele tiden. Jeg kjemper med livet som innsats. Og nå mer enn noen gang. Jeg kjemper for å bli frisk, samtidig som jeg er full av ambivalens. Hodet mitt er et kaos mer enn noen gang. Jeg hater meg selv som blir frisk, men jeg hater også meg selv som er spiseforstyrret. Men jeg kjemper, hver dag, hvert minutt. Jeg er mer sliten enn noen gang. Men jeg prøver. Jeg prøver å gi av meg selv. Vise samfunnet at jeg også kan, selvom jeg er syk. Men det er ikke nok for folk. For jeg kan jo bare tenke på en annen måte. Jeg kan jo bare slutte å tenke slik, bare stå opp å gjøre det som forventes. Men jeg kan ikke det. Ikke om jeg vil bli frisk. Da må jeg legge full innsats i det, jeg må legge hele livet mitt i det, og da er det ikke mye krefter til noe annet. Men det er fortsatt ikke godtatt. Fordi jeg har feil sykdom. Om du ikke har vært der selv, så kan du faktisk ikke uttale deg om en slik sykdom. For den kampen og de kreftene jeg kjemper med og mot, de har ikke et normalt friskt menneske opplevd. Jeg lever med en sykdom som spiser meg opp innefra. Hver celle i kroppen min er rammet av den. Ingenting i kroppen min fungerer som det skal. Hjertet mitt har forstyrrelser, hudcellene mine fornyes ikke, hjernen min er en slagmark, magen min lever sitt eget liv, jeg kan besvime om jeg reiser meg opp, jeg eier ikke immunforsvar. Så hvorfor er ikke min sykdom godtatt?

 

Dette er ikke noe jeg skriver for å få sympati og trøst, tvert imot. Jeg ønsker forståelse. Jeg ønsker et annet syn. Folk med depresjoner og spiseforstyrrelser øker hvert år, og det er sykdom. Det er ikke bare å tenke annerledes. Behandling kreves, akkurat som om man har kreft eller andre sykdommer. Så neste gang du ser på psykiske sykdommer som noe svada og et tegn på svakhet hos personen, tenk deg om igjen. Det har tatt livet av mange tusen mennesker, og nesten tatt mitt liv. Så jeg ber bare om å bli godtatt, sett og hørt. Jeg ber ikke om sympati, men om empati.

Hvordan takler man å bli sin egen skygge?

  • Skrevet 29.11.2015 klokka 20:07
  • Kategori: Personlig

Livet mitt startet fantastisk. Jeg ble født som den første av tre jenter. Mange år før de to andre, så jeg var enebarn i mange år. Jeg levde som en prinsesse. Født inn i en ressurssterk familie. Med foreldre som bare ville det beste for meg. De ga meg ambisjoner, de lærte meg opp, de tok meg med på alt, de ga meg styrke. Jeg har hatt en oppvekst som er fantastisk, trygg og god. De fulgte meg opp. Var med på hver eneste fotballkamp, hver eneste trening, de støttet meg fullt ut. Når jeg sa hva jeg ville oppnå, la de listen etter det. Jeg har alltid vært ambisiøs. Jeg ville bli best. Best i alt. Og da jobbet jeg for det. Jeg har fått en styrke som gjør at jeg jobber for målene mine, 100%. Da jeg tidlig bestemte meg for å bli kirurg i Usa ble listen lagt etter det. Jeg bestemte meg og økte snittet mitt fra rundt 4 til godt over 5. På 1år. For jeg bestemte meg, jeg kan om jeg vil. Det har jeg alltid blitt fortalt. Jeg var suveren i idrett, spesielt fotball og alpint. Jeg måtte velge, og valgte fotballen. Jeg brukte mangfoldige timer med egentrening. Jeg skulle bli best, og det ble jeg. Jeg levde på mestring. Jeg var sterk. Jeg var tøff og jeg var uredd. Jeg har alltid vært uredd. jeg må prøve ting. Kall det å lære på den harde måten, men jeg har alltid prøvd. Uredd og sterk, det var meg. Fremtiden min så meget lys ut. Ambisjonene var på plass, arbeidsviljen har jeg alltid hatt og jeg har alltid hatt troen på meg selv. Helt til jeg ble syk.

 

Da gikk det nedover. I starten klarte jeg å opprettholde det sterke. Men da jeg ble virkelig syk raste verden ned for meg. Livet mitt raste sammen. Jeg var ikke lengre best. Jeg var ikke lengre sterkest og jeg var ikke lenger uredd. Jeg ble livredd, jeg ble svak, jeg tapte. Når man er vandt til å leve med mestring og styrke blir dette en veldig stor overgang. En overgang jeg ikke lenger taklet. Den gjorde meg enda sykere. Fra å være en aktiv, livsglad og energisk jente til å bli en sengeliggende, umotivert og slapp jente. Det var min realitet. en realitet som gjorde at jeg bare ble sykere og sykere. For det enste jeg da kunne bli skikkelig god på da, det var sykdommen min. Og den ble jeg en mester på. Jeg ble sykere og sykere. Meldte meg mer og mer ut av mitt eget liv. Jeg ble tilskuer til min egen hovedrolle. En skygge av meg selv. Jo mer jeg gikk inn i spiseforstyrrelsen, jo mer deprimert ble jeg. Et konstant ønske om å dø. Et ønske om å forsvinne helt. Hvor ble hun sterke, energiske og glade jenten av? Hun forsvant ikke, for det å klare å holde på en spiseforstyrelse krever enorm styrke. Det krever perfeksjonisme av de sjeldne, emn det var derfor jeg klarte det. Jeg forflyttet styrken min. jeg gikk all in, og jeg vant der. Men jeg tapte i livet.



Sykdommen har tatt fra meg livet mitt. Den har tatt fra meg gleden min. Den har tatt fra meg vennskap. Den har tatt fra meg følelser. Den har tatt fra meg alt, absolutt alt. Hun som hadde et snitt på godt over 5 og planene klar for å bli lege, hun står uten vitnemål. Hun som ble spådd en lysende fremtid står uten noe. Hun som gledet andre, kan ikke lenger bli gledet selv. Hun folk så opp til er nå hun folk syns synd på. Hvordan skal man takle det? Å bli den rake motsetningen av seg selv?

Når spiseforstyrrelsen tar over

  • Skrevet 25.11.2015 klokka 19:27
  • Kategori: Personlig

Tårene presser hardt. Men det kommer ingenting ut. Jeg vil gråte, men har ikke noe å gi. Hver morgen sitter jeg å ser ned i skålen min. Skålen med 20gram havregrøt, laget på vann. 100g cottage cheese. Kanel. Et samlet kalori innhold på 150 kalorier. Men det er for mye. Det er sunt, det er godt og jeg vet jeg trenger det. Likevel gjør det så vondt. Det gjør vondt fra hårtuppene til tåspissene. Det vrenger seg i hele kroppen. Jeg klarer ikke dette lenger. Jeg legger på meg hver dag. Hvor skal dette ende?  Jeg kan ikke ha det i kroppen. Det må ut igjen. Fortest mulig. For at det skal bli enklere spiser jeg mer. Da gjør det ikke like vondt å kvitte seg med det. Da slipper jeg hvertfall litt smerte. Men jeg kan ikke, ikke om jeg vil bli frisk...

 

Sånn er det for meg å spise. Nei, jeg er ikke lenger unormalt tynn. Jeg har vært det, men Jeg har lagt på meg. Jeg har lagt på meg ekstremt. Den dag idag er jeg 15kg tyngre enn jeg var på mitt tynneste. Og jeg lengter tilbake. Jeg hater kroppen min. Hater, hater hater den!



Jeg var aldri hun tynne. Men jeg har heller aldri vært tykk. Jeg har hatt muskler. Jeg sto mye alpint fra tidlig av. Jeg spille fotball, og jeg trente mer enn de fleste fra jeg var veldig liten. Jeg har en kropp som lett danner muskler. Men jeg er også liten. Jeg er ikke mer enn 157cm. Og da med muskler, så blir man mer kompakt. Jeg har hatet lårene mine fra jeg var 12 år. Men jeg har hatt synlige magemuskler siden da også. Jeg har alltid vært godt trent, men var også glad  mat da jeg var liten. Spiste alltid flere brødskiver enn venninne mine. Men jeg trente også mye mer. Men jeg så ikke dette. Jeg så at jeg var større. Jeg så at bena mine ikke passet inn i buksene som var laget for barn i min alder. Jeg var for stor, det var det jeg var. Hvertfall ihenhold til meg selv.

 

Disse tankene, som kom for snart 10år siden, har gjort at jeg er der jeg er idag. Det for meg å forholde meg til mat er ekstremt vanskelig. Jeg startet meg å slanke meg. Jeg levde på 500kalorier om dagen. Jeg startet hver eneste dag med å trene. Jeg lå å så på serier hele natten, så dagene skulle bli kortere. For da slapp jeg spise så masse. Jeg kunne steke en kyllingfilet, og dele den i tre, det var frokost middag og kvelds. Jeg veide alt som het mat. Om jeg hadde flere kalorier å gå på, så målte jeg opp nøyaktig mengde med is jeg kunne spise. Jeg gikk aldri over. Jeg spise en liten skål med salat til middag så og si hver dag. Gjerne uten kjøtt. Salat, agurk, løk og litt dressing. Det var middagen min. Dette gikk fint i en ganske god stund. Kiloene raste av. Jeg følte meg sterkere enn noen gang. Helt til jeg sprakk. Da var jeg 14år. Jeg spiste en hel pose med smågodt. Det kom opp igjen, uten at jeg gjorde noe. Og fra den dag kommer maten opp igjen uten at jeg trenger å gjøre noe for det. Jeg stikker ikke fingeren i halsen, det har jeg gjort maks 4-5 ganger i mitt liv. Det skjer naturlig. Jeg blir kvalm av mat. Jeg leter fortsatt etter synlige ben på kroppen. Hofteben, krageben, ribbebein. Tar meg rundt håndleddet med alle fingrene flere gnager om dagen og blir kunst om jeg ikke når rundt med alle fingrene. Jeg kropps-sjekker hele tiden. Tar meg på magen. Presser inn rundt hoftebena. Teller synlige ribbebein.



Den dag idag, så tvinger jeg meg selv til å beholde mat. Men jeg er veldig nøye på hva det er, og det går ikke alltid like bra. Jeg er fortsatt langt inne i spiseforstyrrelsen. 10 chipsflak kan til tider være for mye. Det må opp igjen. Jeg klarer ikke forholde meg til å ha det i kroppen min. Og da spiser jeg mer for at det skal være lettere å få det opp igjen. For syre, magesyre i munnen, er helt jævlig. Spesielt om man skal forholde seg til det flere ganger om dagen, i flere år. Den dagen har jeg diagnosen Bulimi med anorktiske trekk, a-typisk bulimi. For jeg sulter meg fortsatt. Jeg jager sultfølelsen. Om jeg ikke er sulten når jeg legger meg om kvelden får jeg angst. Jeg må være sulten når jeg legger meg, ellers får jeg ikke sove. Det er et helvette.

 

Nå som beholder litt og litt mat, så legger jeg på meg for hver dag som går. Min største frykt. Jeg har en enorm vektfobi. Jeg hater tallet jeg ser på vakten, men jeg må forholde meg til det. Kroppen min vet ikke lenger hva den skal gjøre med mat, så den tar vare på alt, fordi jeg har levd i en «sulttilstand» i flere år. Jeg samler vann som en kamel i tørreste Sahara. Jeg svetter som en gris, i tide og utide. Jeg har så mye vann i kroppen at jeg ser det. Ødemer overalt. Kilo overalt. Men jeg kjemper, jeg tar en dag om gangen, og gjør mitt beste. Men når kroppen har gjort det samme hver eneste dag i nesten ti år, så tar det tid og det er ikke bare å slutte. Kroppen min vil ha mat, men hjernen min vil ikke

 

Nå sitter jeg å ser ned i skålen min. Det er fredag. Jeg har spist 150g salmalaks. 2glass prosecco, og nå er skålen med 60g peanutter snart tom. Men jeg vet jeg må beholde det for å komme meg ut av dette, jeg vet det, men jeg vil det ikke. Tårene presser på...

Jeg har så lyst å skrike høyt

  • Skrevet 16.11.2015 klokka 19:01
  • Kategori: Personlig

Jeg ville sånn at det skulle gå bra, jeg ville sånn at jeg skulle klare det. Jeg startet dagen idag,som andre mandager kl 05.30, men jeg slumret. Dagen igår var dritt, jeg kom meg ikke i seng før sent. 05.45 står jeg opp, med tunge skritt. Jeg går inn på badet, klarer ikke smile. Sinnet mitt er like tungt som mørket utenfor. Fortsetter ned, å henter treningsklærne mine. Finner ikke det jeg skal, men går videre. Innpå badet. Drar den frem. Den er tung. Tyngre enn vanlig. Glassplaten som skal bestemme om morgenen blir bedre eller verre. Og verre blir den. Tallet slår mot meg som tusen slag. Stikker i hele meg som en million kniver. Angsten griper fatt i meg og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger, jeg har ikke vært så tung på mange år, jeg klarer ikke stå i det. Dette går bare en vei. Målet mitt sklir lengre og lengre bort fra meg, jeg har ikke mye mer å kjempe med. 

Jeg dro videre på trening. Kjørte  30minutter cardio og styrke på armer, jeg var på sats i nesten 2 timer. La til flere og flere styrke øvelser. Det eneste lyspunktet jeg har nå er treningen. Det er det eneste stabile jeg har, alt annet er et kaos. Jeg merker at de mørke tankene kommer tilbake. Lysten til å ikke eksistere, lysten til å gi opp. Hvorfor kjemper jeg, hvorfor gjør jeg meg selv så vondt? Ambivalensen er så strek og jeg kjemper så hardt for å stå i mot, men kreftene tar snart slutt...



Stine Elize

Mitt navn er Stine Elize og er en jente på 22 som bor i Bergen. På denne bloggen vil jeg dele mitt liv med fitness og veien mot sceneform, med en fortid med avlorlige spisefortyrrelser og depresjoner i 8år. Jeg studerer ved NiH til å bli Personlig Trener og elsker trening og aktivitet! Jeg vil inspirere og motivere, og vise at det er mulig for alle å komme i form! Er veldig glad i å eksprimentere på kjøkkenet, og er veldig glad i sunn mat!


KONTAKT
litzblogg@outlook.com

Search

Bloggdesign

hits