stine elize gaassand

Vippefin igjen

  • Skrevet 30.01.2015 klokka 23:31
  • Kategori: Blogg

Hei søtinger! ♥︎

Igjen må jeg starte med å takke meldinger jeg har fått etter gårsdagens innlegg! Dere er gode folk med gode ord, og det setter jeg stor pris på! 




Dagen idag har vært ganske rolig og stille, litt planlegging av morgensdagens festligheter, for da skal jeg feire meg selv! Finnes vell ikke noe gøyere enn en fest med meg i sentrum? haha, neida, joda, eller ja, hehe... Har også vært å lagt på nye vipper hos verdens beste Weronica hos Lashes by Kasja. Har gått fast der hver 3uke i nesten et år nå, og er alltid like fornøyd. Flinkere jenter enn desom jobber der skal man lete lenge etter altså. Alltid like koslig og trivlig å ligge på benken der(å snorke som jeg vanligvis gjør). 


se så fine de ble igjen! 

Utenom dette har jeg ikke gjort stort mye mer produktivt idag. Har sett litt mye gossip girl og bare slappet mye av. Deilig dag med andre ord. Morgendagen blir nok litt mer hektisk, før korken på boblevannet sprettes og jeg med. Håper morgendagen blir en koslig sammling med fine fjes og gøye folk. Bedre kombo enn det skal man lete lenge etter. 

Nå skal jeg se en siste episode av Gossip girl før sengen blir hoppet i. Ha en fantastisk helg! ♥︎

hvordan leve et liv fyllt med sinne, skyld og frustrasjon

  • Skrevet 29.01.2015 klokka 20:59
  • Kategori: Blogg

Jeg vil ofte forklare hvordan livet mitt henger sammen, hvordan tankene mine strømmer som vannet i nilen og hvordan jeg lever med en skyldfølelse. Men det går ikke, alt blir formulert og tolket feil. Jeg tenker det, men klarer ikke si det. Ikke så noen andre kan forstå det. For det er så kompleks, det er mye større enn meg og deg. Jeg kunne ofte ønske jeg hadde et simpelt svar. Et svar jeg kunne svare og et svar folk kunne forstå. Men det finnes ikke. Jeg har ikke ord på hvor mange ganger jeg har prøvd å komme opp med det enkle svaret, og å løse problemet. Men hver gang jeg svarer på et spørsmål, kommer et nytt et. Det er en evig runddaans og en ond sirkel. 

 

For det å leve et liv der tankene dine spinner rundt sinne, frustasjon og skyld er ikke et enkelt liv. Jeg kan bryte ut i sinne og frustrasjon uten forvarsel. Er jeg i riktig modus(les; feil modus) er det en liten knapp, en liten trigger og du har en frustrert, skyldbetinget og sint jente. 

 

 Men jeg vil ikke, jeg vil ikke være sånn. Jeg vil være normal. Jeg vil kunne svare. Jeg vil ikke føle skyld og sinne. Jeg vil ikke være et frustrasjonsobjekt. Jeg vil bare være normal og med normale tanker. 

 

 For et liv med slike tanker er ikke noe jeg unner noen. Det er ikke et liv jeg unner min verste fiende engang. Det er ikke et liv noen burde ha. For når man er kommet inn i sirkelen er det vanseklig å komme seg ut. Dor da kommer en ny sirkel, og enda en ny. Et virker håpløst. Et håpløst prosjekt. Men folk har klart det før, og jeg vil klare det også. Jeg vil, men får det ikke helt til. Jeg faller som regel inn i en ny sirkel. En mindre, en større, en sirkel. Men jeg vet at et sted. et lite sted, så finnes det et hull. Et hull i denne sirkelen. Et hull det kreves mye av meg for å finne. Det kreves oppgjør og krig. Ærlighet og ukontrolerte hendelser. Det kreves mye. Det krever å gi opp, men og vinne. Men det finnes, og jeg vil kjempe, engang, en tid, en kamp. En jævlig lang kamp...

 




late dager

  • Skrevet 21.01.2015 klokka 11:14
  • Kategori: Blogg

Hola!

De siste dagene har vært ganske så late, har egentlig bare lagt i sengen og grodd fast med greys på skjermen. Så har ikke vært mye vetig å komme med for min del desverre. Idag derimot har jeg litt på agendaen, samme med imorgen, så litt mer action i hverdagen. Helgen er forbi for lengst, er vel snart helg igjen når jeg tenker meg om egentlig, og det er jo ikke noe bedre enn det. Idag var jeg på et intevju og har en legetime litt senere, og imorgen har jeg også intervju og visning. Så spennede ting som skjer fortiden. Har også skrevet endel tekster siste tiden og hentet frem gamle tekster og finskrevet litt, så ligger endel godbiter i arkivet nå. Har også planlagt endel innlegg og fått litt kontroll på ting, så håper ting går litt mer på skinner fremover, krysser fingrene hvertfall!

 

Akkurat i skrivende stund ligger jeg i sengen igjen, men skal straks ut døren igjen og farte litt rundt, men tenkte bare gi et livstegn og ikke bryte løfte mitt, som jeg har gjort hver gang jeg har sagt jeg skal ta opp igjen bloggingen. Et kamera er vel også snart påtide å få tak i, så jeg slipper å bruke mobilbilder hele tiden. 

 

Håper dere får en strålende dag videre! ♥︎

Et liv uten smak

  • Skrevet 17.01.2015 klokka 21:45
  • Kategori: Blogg
Er det noe jeg virkelig ikke unner min verste fiende engang så må det være å miste smaksløkene! Jeg har gått i 3 dager uten å smake noe og lukte noe. Luktesansen er forsåvidt greit å være uten, men smakssansen er bare trist å miste. Jeg gidder liksom ikke spise noe når jeg ikke kan smake det, det blir bare unødvendig. Isted spiste jeg en hel chilli nesten, bare for å teste, og forhåpentligvis få litt smak tilbake, men nei, jeg merket bare en liten svie bak i munnen, ikke noe mer, trist liv altså! Så om noen har supre tips til å hvertfall få smaken tilbake, taes det imot med stor takknemlighet. For dette er bare kjedelig! Ellers har jeg ikke gjort stort annet ennå triste meg i sengen idag siden jeg ikke kan smake noe, og vært ute på en liten handletur, fikk noen nye tilskudd til mitt ubevisste klassekamp, noe jeg å forøvrig at helt nødvendig, hvor mye det stemmer er en annen sak!

Trister meg over å ikke smake...

Dere er fine mennesker!

  • Skrevet 16.01.2015 klokka 20:51
  • Kategori: Blogg

Må få si tusen takk for alle varme og støttende ord etter forrige innlegg. Dere er gode mennesker, og jeg setter så umåtelig stor pris på dere og ordene deres. Det betyr mye for meg og dere er gode folk! TUSEN TAKK! ♥︎

Har også tenkt litt siste dagene på om jeg skal forsette å blogge, og har bestemt meg for at det skal jeg prøve på. Kommer da til å skrive noen sånne innlegg med mer mening og som er dypere, som mitt forrige, men også hverdagsinnlegg med outfit, trening og hverdagen generelt. En mer komplett blogg som kan spille på flere nivåer tenker jeg. Og jeg vet også at jeg går noen tøffe ukrer i møte og da kan det hjelpe veldig å ha et sted å skrive ned tankene mine å få en liten utblåsning. 

 

Idag er ikke planene så veldig store, etter noen harde fyllakuler forrige uke ble kroppen min totalt brutt ned. Jeg har lagt strak i sengen hele uken, og både onsdag og torsdag trodde jeg at jeg var døden nær, har faktisk aldri vært så dårlig før tror jeg. Våkner av at hele luftsystemet mitt er tettere en et hull fyllt med sement og halsen min er sår som om noen har hatt en fektekamp der nede, så siste dagene har jeg ikke vært i mitt ess med andre ord! Men har hatt daddycool på besøk her i Oslo da, så det har hjulpet på med hotell og litt farskjærlighet. Merkelig hvordan jeg ser på mine foreldre nå, sammenlignet med bare et par år siden, det er virkelig ingen som betyr mer for meg enn familien min, og de rocker ned det meste! Nå merker jeg det ble litt avsporing her, så tenker jeg skal runde av før jeg forteller om hele barndommen min og! Håper virkelig dere vil forsette å lese videre her, så lover jeg at jeg skal være flink og oppdatere og komme med mer ekte innlegg og ikke bare et rosemalt bilde!(og ja, jeg LOVER denne gang...)

PIZ OUT♥︎

jeg fryktet ikke døden, jeg fryktet kiloene - et ærlig innleg

  • Skrevet 07.01.2015 klokka 18:45
  • Kategori: Blogg

jeg husker jeg så meg selv i speilet. Jeg så mine egne øyne. Tomme, det fantes ikke liv. Huden var grå, men ikke brungrå som jeg ville, den var bare grå. Det fantes ikke liv. Jeg hørte meg selv puste, men jeg likte det ikke. Jeg likte ikke lyden av min egen pust. Den var for høy, den bråkte. Hvordan kunne den lage så mye lyd? Alt rundt meg var ganske stille. Jeg var nettopp kommet hit. Foreløbig var det bare meg her. Eller meg og de tusen folkene som jobbet her. De som bare ga meg et blikk. Et blikk jeg følte drepte meg hver gang de kastet det over meg. Hvorfor ser de sånn på meg? Hvorfor bryr de seg? Hvorfor gidder de? Jeg vil jo ikke

 

Jeg ville ikke, jeg orket ikke. Jeg gikk litt videre. Magen min skrek. Den hadde det vondt, men jeg følte det egentlig ikke. Jeg ville ikke føle det. Jeg ville bare ikke, og da gjorde jeg det ikke. Enkelt. Akkurat som i barnehagen, vil ikke, skal ikke, kan ikke. Det var mentaliteten min nå også. Det var sånn jeg levde. Enkle valg, barnslige valg, dumme valg. Jeg var blitt en svekling. En liten drittunge, egoistisk. Jeg tok bare de letteste utveiene. Ville jeg ikke, gjorde jeg det ikke. Det gikk greit når du var liten, da fikk du kanskje kjeft, eller så gikk det fint. Men denne gangen fikk jeg ikke kjeft. Jeg fikk tårer. 

 

Men jeg skjønte det ikke, hvorfor får jeg tårer? Hvorfor griner dere? Jeg skjønner det ikke. Jeg griner ikke, er egentlig ike så veldig trist heller, egentlig så er jeg ikke trist i det hele tatt. Men dere står der, dere griner, og dere ser på meg. Jeg kan ikke si det til dere. Det hadde vært ugreit, men det var det jeg følte. Eller, følte gjorde jeg kanskje ikke. Det var det jeg hadde lært. Har du ikke noe bra og si, så ikke si det. Skulle ønske alle fulgte den regelen, så hadde jeg kanskje ikke vært her idag. Men bare kanskje 

 

Da de var godt satt jeg der, alene. Sov litt, noe jeg egentlig gjorde hele tiden. Men jeg kunne ikke ligge i min stilling nå, jeg hadde en nål i armen, så jeg kunne ike ligge med den bøyd under hodet som jeg pleide. Så jeg fikk ikke sove så mye. Jeg observerte alle rundt meg. Det var mange folk der, ikke så altfor mange, menmange. Nok til at ingen egentlig la merke til meg, med mindre det var min tid og mitt skjema som ble lest. Men det gikk helt fint. Jeg likte det egentlig ganske godt. 




De kom inn med en maskin. En liten maskin med masse tråder. Tråder jeg måtte klistre rundt på kroppen. De var kalde og ubehagelige, men jeg kune jo ikke nekte. Jeg lå der med de på, husker jeg hadde et lite håp, det var lenge siden. Men alt var visst som det skulle, alt virket helt ok på den testen. Så de gikk, jeg ble alene igjen, eller, så alene man kan bli med 4 andre som ligger rundt, jeg hadde gardinen min for, så jeg var alene. Nålen i armen begynnte å klø litt, men jeg turte ikke klø, hadde sikkert ødelagt noe da. 

 

En dame kom inn, stakk meg i andre armen, som var begynt å bli blå etter all stikkingen nå. Menmen, jeg hade ikke vondt, jeg følte egentlig ikke stort. Hun sa ikke stort. Bare at jeg måtte sove godt og hvile. Klokken var bare 22, hvordan skulle jeg sove nå? og jeg sover jo ikke godt når jeg sover, så hvordan skule jeg få det til her da? jeg grublet litt på dette, men det fallt fort ut. Ting var begynnt å gjøre det. Jeg holdt ikke lenger ut i en samtale, for jeg fallt pluttselig alltid ut før den ble ferdig, menmen, det var kanskje bare folk som var kjedelig. 




 

Jeg så rundt meg, folk rundt meg sov, eller latet som. Vansklig å si egentlig, men det var ganske stille. Ingen som jobet i nærheten heller. Jeg så på posen som hang ved meg, det var ganske masse i den posen, den var ikke full nå, men var over halvparten igjen. Det var en klar væske, env æske som skulle få hjertet mitt til å ikke stoppe. Jeg tenkte det var rundt 1 liter den rommet. Som vil si et kilo ca, så jeg skrudde av tilgangen til kroppen min, jeg skrudde på hjulet og den sluttet å dryppe...

 


Stine Elize

Mitt navn er Stine Elize og er en jente på 22 som bor i Bergen. På denne bloggen vil jeg dele mitt liv med fitness og veien mot sceneform, med en fortid med avlorlige spisefortyrrelser og depresjoner i 8år. Jeg studerer ved NiH til å bli Personlig Trener og elsker trening og aktivitet! Jeg vil inspirere og motivere, og vise at det er mulig for alle å komme i form! Er veldig glad i å eksprimentere på kjøkkenet, og er veldig glad i sunn mat!


KONTAKT
litzblogg@outlook.com

Search

Bloggdesign

hits