stine elize gaassand

Å finne tilbake til meg selv og mine verdier

  • Skrevet 06.03.2016 klokka 19:55
  • Kategori: Personlig

Jeg har vært syk lenge. Veldig lenge. Mer en 1/3 av livet mitt har gått med i sykdommen. De «viktigste årene» Dert man legger grunnlaget. De årene min er defuse og strekt preget av sykdom. Jeg har gått glipp av veldig mye. Ungdomsårene mine har gått med i sykdommen. Ja, mye av livet mitt har gått med. Men jeg har reist meg. Reist meg fra asken jeg lå i. Reist meg opp og tatt grep. Noe av det viktigste for meg var å finne megselv, og mine verdier.

 

Jeg har vært til mange psykologer, leger og psykiatere. Og jeg har sluttet hos mange. Det er få som har nådd inn til meg som person og virkelig tatt tak i roten til problemet. De har prøvd å løse problemet fra overflaten. Men på en person som meg, så hjelper ikke det. Man må ned i dybden. Finne ut hvorfor jeg fikk problemet, og akkurat det er det svært få som har klart. 

 

Jeg er en person som ikke viser følelser og stenger folk ute. Uten å egentlig vite at jeg gjør det, så gjør jeg det. Det er sånn jeg er. Og derfor har jeg vært en hard nøtt og knekke. Jeg har heller ikke hjulpet så mye, for jeg har ikke visst hvem jeg selv er og var, og derfor ikke klart og fortelle det. Men jeg er på veien. Jeg har funnet ut ekstremt mye om meg selv siste halve året. Og funnet tilbake til mine verdier. Og ja, jeg er hard og jeg er kald. Jeg har en «vinnerskalle» få har. Og jeg er en person som går all in om jeg før såt inn for noe. 



Jeg har alltid lagt prestasjon høyt. Det å prestere for meg er ekstremt viktig. Men på mine felt. Om jeg går inn for noe, så får jeg det som regel til. Men jeg må velge det selv, og det må være mitt valg. Det nytter ikke for meg at andre velger, eller prøver å velge for meg. Jeg har alltid vært en person som har måtte lære på den harde måten. Om du sa det er farlig å holde hånden på en kokeplate, så måtte jeg prøve det selv for å lære det. Det holdt ikke at du sa det. Jeg er derfor ofte ganske kritisk til mennesker.  Og hva de mener. Jeg respekterer det, men det betyr ikke at det er min mening. Og jeg er en person som kun stoler på meg selv. 

 

Det å finne tilbake til meg selv har vært en hard vei å gå. Jeg er der ikke, men jeg har funnet tilbake til mange av verdiene mine. Og ja, jeg har godtatt at jeg er kald og kritisk. Jeg er hard, men jeg er også rettferdig. Det er meg. Og jeg har et ekstremt stort konkurranse instinkt og vinnerskalle. For meg holder ikke det med godt nok, det skal være best. Og her vet jeg at folk er ulik. Og det respekterer jeg, men jeg ber da også om respekt tilbake, og at du respekterer meg. For det har alltid vært en av mine verdier. Vi trenger overhodet ikke være enig om noe, men jeg fortjener respekt, på akkurat samme måte som det du gjør. 

 

Trening er en av de tingene jeg virkelig brenner for. Og det ha jeg gjort hele livet. Jeg er en sjel som er ekstremt glad i å pushe meg selv til det ytterste når det kommer til trening. Det gjorde jeg også da jeg var yngre. Jeg sto mangfoldige timer på fotballbanen. Dag inn og ut. Bare for å bli bedre. Det var ingen som sa jeg trengte det. Men jeg ville det. Det ga meg glede og fred. Det ga meg en ro. Og slik er det også den dag idag. Trening gir meg ro i sjelen. 



 

Dette var det jeg savnet alle mest da jeg var syk, og mitt høyeste ønske å få tilbake. Gleden min. Og ja, gleden min er trening. Og det passer ufattelig dårlig inn når man sliter med spiseforstyrrelser. Derfor sluttet jeg å trene da jeg var på mitt sykeste. For jeg ville ikke at treningen skulle bli rammet av sykdommen. For det var mitt fristed. Men, når man går i behandling for spiseforstyrrelser får man ofte restriksjoner på trening. Spesielt om man er innlagt. Dette fikk jeg. Og jeg brøt dem. For etterhvert som jeg fikk livsgnisten tilbake, så fikk jeg treningslysten tilbake. Og nei, for min del har dette aldri handlet om kalorikontroll og å gå ned i vekt, men mitt fristed, Mitt sted for å få utløp for tanker og sinn. Jeg har blitt stoppet, og jeg har blitt fortalt at jeg ikke burde trene. Og ja, jeg skjønner prinsippet i det. I den situasjonen jeg var. Men trening er meg, og har alltid vært det. Å kunne bruke kroppen, og kunne pushe kroppen og å kunne leve. 



Jeg har prøvd mye rart. Da jeg var innlagt prøvde jeg meg på strikking, tegning og mye forskjellig. Men eneste jeg ville var å trene. For det er min hobby, og det jeg er interessert i. Jeg er interessert i kroppen, og dens funksjoner. Og det har reddet meg. Kunnskapen om hva jeg egentlig har gjort med kroppen min og hvordan det kunne endt. Treningen ga meg livet tilbake, og derfor har jeg valgt å gi mitt liv til treningen. Tilhøsten er planen min å starte PT-utdanning og kostholdsveileder. Samtidig som måler er å stille i Bikinifitness. Jeg vil utforske nye ting og jobbe med det jeg brenner for. Og jeg gleder meg til reisen videre ♥︎

Merete

25.03.2016 kl. 12:54
Hei! Tøft av deg å stå fram med dette. Helt enig i ditt synspunkt på trening som et fristed, jeg har heller aldri fått noe sjelefred av strikking - blir heller småsur av det ;) Håper det går bedre med deg nå, lykke til mot scenen! :)
Stine Elize

Mitt navn er Stine Elize og er en jente på 22 som bor i Bergen. På denne bloggen vil jeg dele min vei til Bikinifitness, med en fortid med avlorlige spisefortyrrelser og depresjoner i 8år. Jeg vil inspirere og motivere, og vise at det er mulig for alle å komme i form! Er veldig glad i å eksprimentere på kjøkkenet, og er veldig glad i sunn mat!


KONTAKT
litzblogg@outlook.com

Search

Bloggdesign

hits