stine elize gaassand

Jeg så aldri hvor tynn jeg var

  • Skrevet 28.02.2016 klokka 19:12
  • Kategori: Personlig

Når vekten sier undervektig, men hodet sier overvektig, hva tror man på da? Hvordan ser man på seg selv da? Hva tror man selv? Og hvordan ser man sin egen refleksjon? Jeg har gått mye ned i vekt, og nå opp i vekt. Jeg veier idag nærmere 20kg mer enn jeg gjorde på mitt minste, og for en kropp på 158cm er det veldig stor forskjell

 

Jeg så det aldri selv. Jeg så aldri at jeg var tynn. Jeg så den samme jenten med den samme kroppen i speilet dag inn og ut. Litt forskjeller om det var en bedre dag og en veldig dårlig da, men jeg så aldri det andre såg. Uansett hva vekten viste så så jeg den samme tykke, stygge jenten. Om den viste 45 eller 55 gjorde ingen forskjell på synet. Jeg var like stor. 

 

Jeg har ikke skjønt hvor liten jeg faktisk var før den siste tiden. Jeg har aldri skjønt at jeg så syk ut og at jeg faktisk var alt for tynn. Uansett om det sto 42kg eller 58kg på vekten, så så jeg en jente som var for stor. Magen bulte ut, lårene var store og alt var for stort. Jeg så ikke meg selv, jeg så min oppfatning av meg selv. Det bilde man ofte blir vist rundt spiseforstyrrelse, det stemmer. Man ser ikke seg selv. Det jeg så i speilet var et monster. 

 

Jeg har aldri skjønt det før. Før jeg valgte den veien jeg er på nå. Monsteret i meg var det jeg så i speilet, ikke meg selv. Jeg har ikke sett den ekte meg på mangfoldige år. Jeg har stått å sett på monsteret og matet det med tanker hver gang jeg så det. Hver gang jeg ikke var fornøyd matet jeg det, og det ble større, i takt med at jeg ble mindre. Monsteret var ganske lik meg. Hadde mine øyne, mitt hår, men ikke min kropp. Men det var det jeg trodde. Jeg trodde jeg så mitt eget speilbilde når jeg sto å så på monsteret. 

 

Når jeg ser tilbake på bilder den dag idag ser jeg hvor syk jeg var. jeg ser hvor liten jeg var og hvor sliten jeg var. Huden var grå, øynene var uten liv, og kroppen var mager. Ben stakk ut her og der, og jeg var liten. Men det enste jeg så var en overvektig, mislykket, stygg jente. I mine øyne var jeg aldri tynn. Selvom magen vrengte seg gjennom til ryggen og jeg kunne holde rundt midjen min med mine to små hender så så jeg det ikke. Jeg var blind på meg selv, og blind på sykdommen. 


Disse bildene er tatt ifjor høst. Her veier jeg ca 10-12 kilo over min laveste vekt, men jeg skammet meg også her. Jeg følte meg som en overvektig, feit ku. Jeg ser jo nå hvor feil det er. 

Den dag idag veier jeg mye mer, men jeg ser meg selv. Jeg ser kroppen min for slik den ser ut og ikke hvordan min indre stemme sier jeg ser ut. Jeg kan føle meg slankere idag enn jeg gjorde for 15kilo siden. Når jeg sitter å blar gjennom bilder fra tidligere skjønner jeg at folk var bekymret. Jeg så ikke ut. Jeg var for liten og jeg var for syk. Og det sier noe om hvor mye sykdommen spiller inn på hjernen. Jeg var manipulert av meg selv. Jeg var ødelagt av meg selv, og jeg holdt på å sende meg selv i graven. Fordi hjernen min ikke så realiteten. Den så sitt bilde, og sin oppfatning. På samme tid kunne jeg sikkert sagt at himmelen var grønn, så forstyrret var jeg i hodet. 

JULIE WINGE

28.02.2016 kl. 19:36
http://juliewinge.blogg.no/1456501295_spisevegring_jeg_avhe.html

chrissieste

29.02.2016 kl. 23:18
Dette kan fort bli skummelt... Dessverre så har jeg dette problemet nå. Jeg får jo selvfølgelig hjelp, men det tar tid å begynne å se på seg selv annerledes :/
Stine Elize

Mitt navn er Stine Elize og er en jente på 22 som bor i Bergen. På denne bloggen vil jeg dele min vei til Bikinifitness, med en fortid med avlorlige spisefortyrrelser og depresjoner i 8år. Jeg studerer ved NiH til å bli Personlig Trener og elsker trening og aktivitet! Jeg vil inspirere og motivere, og vise at det er mulig for alle å komme i form! Er veldig glad i å eksprimentere på kjøkkenet, og er veldig glad i sunn mat!


KONTAKT
litzblogg@outlook.com

Search

Bloggdesign

hits