stine elize gaassand

For tykk til å være syk

  • Skrevet 10.01.2016 klokka 20:05
  • Kategori: Personlig

           //bilder lånt av google

 

For tykk til å være syk. Hun kaster ihvertfall ikke opp alt, det kan man jo tydelig se. Det er beskjedene jeg har fått. Flere ganger.  Gi den beskjeden til en som allerede er livredd for mat og konsekvensene kommer.

 

Mitt møte med helsevesenet. Mitt møte med leger. Mitt møte med de som liksom skal hjelpe. De som skal redde meg, de som er utdannet. Mitt møte med de er ikke så alt for bra.

 

Jeg har alltid vært lavest. Lavest i klassen, lavest av venner, lav. Og jeg har alltid hatt mye muskler. Jeg spilte fotball flere timer hver eneste dag fra svært tidlig. Jeg sto mye på ski, og var i mye aktivitet. Jeg spiste gjerne mer enn mine jevn-gamle, men jeg har alltid vært svært aktiv. Sett sammen 1+1, jeg fikk 3. Og nei, ikke i den forstand. Men jeg var lav, lav og med mye muskler. Hva er man da? Jo, da er man gjerne litt mer kompakt. Jeg hadde ikke like lang flate og streke mine muskler over, streke mine organer over. Og da ser man gjerne litt større ut. Det er bare sånn det er. Vi har alle 12meter med tarmer, men om du setter de i en liten ball vil de se større ut en om du setter de i en større ball. Enkelt og greit. Men det jeg alltid har sett er at jeg ikke var som de andre. Jeg var lav, jeg var liten. Jeg har på ingen måter blitt mobbet, men jeg har alltid blitt påminnet om at jeg er lav. I 1 eller 2 klasse på barneskolen målte vi alle i klassen. Jeg var nederst, og ble minnet på dette hver gang jeg gikk ut av klasserommet. Det gikk mer inn på meg enn jeg trodde. Jeg kom grinende hjem, og det er ikke ofte jeg griner, og mamma måtte ringe læreren. Jeg har alltid hatt komplekser for høyden min. Og størrelsen min.

 

Jeg har aldri vært tykk. Men tykk var det eneste jeg så og kunne. Jeg bestemte meg for at jeg var tykk og slik startet min kamp de neste 10årene.



Jeg begynte å tulle med maten, begynte å hoppe over måltider glemme lunch og slike enkle ting man egentlig ikke tener så mye over. Så begynte jeg å telle kalorier. Jeg kuttet og levde på 1/4 av dagsanbefalingene for kalorimengde. Så startet jeg å kaste opp maten jeg spiste. Slik startet min dans. Min dans med djevelen. Jeg holdt alt skjult lenge. Jeg ble god på det. Unnskyldningene kom som bær på strå. Men mine foreldre fant det ut. Og de krisemaksimerte. Men hvordan krisemaksimere noe til noen som ikke kan takle det. Jeg hadde og har en fantastisk fastlege som så alvoret, men det gjorde ikke resten av helsevesenet. Jeg ble sendt til psykolog. En gammel dame som sikkert spise norsk husmanskost. En som ga meg en kostliste på 3500kalorier om dagen og forventet at jeg spiste det. 3000 mer enn hva jeg tillot meg selv å spise. Det gikk ikke som hun planlagte ihvertfall. Jeg sluttet fort hos henne og var igjen i hender som ikke kunne takle meg. Årene gikk og jeg ble ikke bedre, om ikke annet værre.

 

Mine foreldre gjorde alt de kunne, alt som sto i deres makt, men det var og er ikke deres kamp og kjempe. Om jeg ikke ville spise, så gjorde jeg ikke det. De kunne ikke forhindre at jeg kastet opp, de kunne prøve, men alt sto og står på mine avgjørelser. De kontaktet de de kunne, leste seg opp på hvem som skulle være flink. Men der fikk vi beskjeden om at jeg var for tykk til å være syk. Jeg var ikke tynn nok. Og nei, bmi?en min var kanskje bare på 18, men for meg og min kropp var jeg alt for tynn.



Jeg gjemte meg i store klær. Så ingen skulle se hullet inn i magen min. Så folk ikke skulle se hvordan det sto til med kroppen min. På det minste veide jeg 43kilo. Ikke så altfor lite til en på min høyde, men altfor lite til min kropp. Man kunne se alle ben i kroppen. Huden var grå, øynene var tomme og følelseløs, men jeg var likevel for tykk. For tykk til å være syk.

 

Da jeg ble innlagt for lave kaliumverdier, fikk jeg høre at jeg kunne jo ikke kaste opp alt, det kunne man jo se på meg. Vel, jeg kastet opp alt som jeg spiste, og unngikk å spise. Så ja, kanskje jeg ikke var tynn nok, men syk nok, det var jeg ihvertfall.

 

Jeg ble akutt innlagt på hjerteavdelingen for jeg hadde så lave verdier at hjertet mitt kunne ha stoppet når som helst. Men likevel var jeg ikke tynn nok til å bli tatt på alvor. En kamp mot systemet. Vell, jeg ville vise de at jeg var syk nok. Og fortsatte, verre enn noen gang. Til de rundt meg sin store fortvilelse. De kunne ikke gjøre noe. De prøvde det de kunne, men i bunn og grunn var det meg og min kropp. Jeg ville ikke bli frisk, jeg ville men ville ikke. Jeg ville være tynn. Tynn og fin. Men jeg ble aldri tynn nok. Bare sulten, men jeg så den samme jenten i speilet, uansett hva vekten viste.

 

De gangene jeg har vært sykest, så har jeg faktisk vært normalvektig. Jeg var mer syk da jeg veide 55 kilo enn 45. På det verste kunne jeg kaste opp 15-20 ganger om dagen. Minst. Men jeg ble ikke tatt seriøst, fordi jeg ikke var tynn nok.

Julie seland

10.01.2016 kl. 22:22
Hater hvordan man må jobbe mot systemet hele tiden, det skal ikke være sånn. Heier på deg, du er så sterk <3

10.01.2016 kl. 22:31
Bulimi har lavere status enn anorexi (selv om det er mindre skambelagt enn før). Og vel så ødeleggende for helsa. Men du må kjempe deg igjennom. Små tynne mennesker blir alltid tatt mer på alvor om de føler seg tufs. Men akkurat det kan fungere enda mer urettferdig sådan, for de som er veldig høye og kraftige. De kan jo heller ikke noe for sin kroppsbygning nødvendigvis, ihvertfall ikke høyden, og det gjør dem heller ikke alltid sterkere selv om mange forventer det. Du må bli frisk før du blir tynnere. Ja såfremt du ikke vil bli alvorlig syk da. Tøfft men sant.

Stine Elize

11.01.2016 kl. 09:41
Julie seland: <3 <3 <3

Malin

11.01.2016 kl. 14:28
Å så fint skrevet. Jeg likte det.

Bra du kjemper videre!.

Stine Elize

12.01.2016 kl. 15:41
Malin: <3
Stine Elize

Mitt navn er Stine Elize og er en jente på 22 som bor i Bergen. På denne bloggen vil jeg dele mitt liv med fitness og veien mot sceneform, med en fortid med avlorlige spisefortyrrelser og depresjoner i 8år. Jeg studerer ved NiH til å bli Personlig Trener og elsker trening og aktivitet! Jeg vil inspirere og motivere, og vise at det er mulig for alle å komme i form! Er veldig glad i å eksprimentere på kjøkkenet, og er veldig glad i sunn mat!


KONTAKT
litzblogg@outlook.com

Search

Bloggdesign

hits