stine elize gaassand

Alene, alene i en verden full av mennesker...

  • Skrevet 09.12.2015 klokka 19:00
  • Kategori: Personlig

 

Blikket mitt flakker over rommet. Det er fler folk enn jeg kan telle. Folk, mennesker, individer, kjært barn har mange navn? Lyden blir kraftigere og kraftigere. Den fyller opp rommet. Pusten må man kjempe om. Rommet er fylt. Fylt av smil, vakre mennesker, vakre sjeler og nydelige øyne. Innerst i rommet siter jeg. Jeg sitter, jeg ser. Jeg observerer. Jeg prøver å lage en bue med munnen, en bue oppover. Presser ut noe som kan minne om latter. Prøver å få øynene til å skinne. Prøver å være som resten. Men jeg får det ikke til. Jeg sitter innerst i et rom, fylt av mennesker og føler meg mer alene en noen gang.

 



Slik er mitt liv. Uansett hvor jeg befinner meg. På fest, på byen, i selskap eller alene i sengen. Jeg føler meg alene. Jeg er alene. Jeg har ingen. Jeg har meg selv, min beste venn og min største fiende. Mitt selskap er hun som mobber meg mest, hun som hater meg mest og hun som spytter på meg. Men det er også hun som har lært meg å være sterk, har lært meg å leve.

 

Jeg lever et liv alene. Alene, med mange mennesker. For jeg har et nettverk mange misunner. Jeg blender meg fint inn i mange forskjellige grupper, jeg er omgjenglig, jeg er hyggelig, jeg er søkende. Men til et vist nivå. Lenger enn det kommer ingen. Jeg har en flust av venner, men de nære er det færre av. Jeg har dyttet de bort, skremt de avgårde, kjempet meg bort fra dem. Sykdommen har ødelagt vennskap og tillit. Jeg stoler ikke på noen, derfor slipper jeg ingen inn. Alle kan få se den glade, sosiale, litt gale jenten. Men ingen får se hun jeg er blitt. Monsteret jeg selv har skapt. Hun fortjener ingen, og ingen fortjener hun.

Etter jeg flyttet hjem er dette blitt veldig synlig for meg. Jeg har ingen her. De som er mine nærmeste er på andre siden av landet og styrer med sitt. Her hjemme sitter jeg alene. Hver dag, hver time. På den tiden jeg har bodd hjemme nå, siden slutten av oktober har jeg vært sosial og ute 1 gang. 1 gang i forhold til hver helg før. Og jeg kjenner det sterkere enn noen gang. Fordi jeg er blitt litt friskere, så føler jeg mer på det. Hverdagene går greit, men helgene er tunge. Å se at alle andre er ute og hygger seg med venner, gjør vondt. For jeg har det ikke. Selv i tider der jeg er der har jeg det ikke. Jeg  kan le, jeg kan smile, men jeg kan ikke legge ting bort. Jeg har en kamp jeg kjemper, hvert sekund av hvert minutt. En kamp jeg ikke kan legge bort. En kamp som gjør meg alene.

 

Jeg sitter her, fredag kveld, ser alle andre koser seg med sine. Jeg sitter her med min største mobber. Jeg har lyst å plukke opp telefonen, lyst å ta kontakt, men jeg får det ikke til. Hva skal jeg si, hvordan skal jeg starte? «hei! nå har jeg det vondt, lyst å høre hvordan siste månedene har vært? nei, jeg får det ikke til. Jeg har ingen her. Ingen jeg kan være meg med. Ingen å hygge meg med, ingen å dra ut med. Ingen som ser meg. Ingen jeg kan henvende meg til.

Spesielt nå i disse tider gjør det veldig vondt. Folk er på julebord, med kollegaer, venner og familie. De hygger seg, koser seg, ler og smiler. Jeg sitter å ser på. Observerer vakre mennesker i vakre lag. Sparker meg selv lenger ned. Ja, jeg misunner. Jeg hater det, og at jeg gjør det. For jeg trenger det. Misforstå meg rett, jeg har en fantastisk familie som er veldig støttende, men jeg trenger også noe annet sosialt. Jeg trenger å føle meg som et menneske jeg også. Jeg trenger å føle meg en del, jeg trenger å koble ut. Men her sitter jeg alene, i en verden fylt av mennesker.

 

Jeg tok et valg for 4 måneder siden, jeg valgte å kjempe. Med det mistet jeg det sosiale. Jeg har mer enn nok med mine ting, jeg orker ikke ta kontakt. Jeg overanalyserer alt, jeg tror at ingen  vil høre på meg. Jeg blir bare mas og klaging, negativ energi som ingen vil være rundt. Før jeg valgte kampen hadde jeg det både bedre og verre. Jeg var sosial, jeg hadde folk rundt meg, jeg unngikk meg selv. Nå, så møter jeg meg selv i døren hele tiden. Jeg har kjempet meg langt på vei, men på den veien har jeg måtte stå opp mot meg selv. Jeg kan ikke lenger flykte. Følelsene er sterkere, eller, de er kommet. Fra å ha null følelser, så er de der litt. Og da blir ensomheten sterkere. Jeg føler meg mer alene enn noen gang, selv i et rom fullt av mennesker

 

Del gjerne & Takk for at du leste! ♥︎

 

theacintia

09.12.2015 kl. 20:42
Det du sliter mer her har jeg også strevet med i flere år... Kan relatere 100% til det. Særlig det med at en alltid føler en tomhet i seg selv - og rett og slett alltid er veldig ensom. Selv med sine nærmeste. Jeg har bare lært meg å trives godt i mitt eget selskap, og å ikke la lykken min være avhengig av NOEN eller NOE annet enn meg selv. Du har sikkert hørt det tusen ganger.. Men det er nok grunnleggende for at dagliglivet skal føles bra. Lykke til <3

Tom Arne

09.12.2015 kl. 21:07
Var gjennom det samme i 17 år. Vet alt om det du beskriver. Det er tøft nå. Men fortvil ikke! Du er ikke alene! Verden er faktisk full av mennesker som forstår deg og kan hjelpe deg med dette! Det handler likevel først og fremst om å finne en god fastlege og en god psykolog dersom du ikke føler at du har det allerede! Denne kombinasjonen kan være avgjørende. Er det riktig ille må man kanskje akseptere at medisiner må til i en periode. Mange må prøve flere varianter for å finne den rette. På grunn av alt dette kan det ta litt tid, men det gjør ikke noe. Ta den tiden du trenger til å bli frisk! Til syvende og sist bør du fortsette å blogge! For jeg er sikker på at du vil finne flere her som kan fortelle deg det samme som meg og gi deg oppmuntring! STÅ PÅ! Det vil bli bedre og man kan bli frisk selv etter mange år med slike ting! Det er jeg bevis på!

09.12.2015 kl. 22:38
Sitter alene hver helg jeg også, har faktisk ingen venner å være med på fritiden. Hilsen gutt 23

Beauty by Hermine

09.12.2015 kl. 22:49
tanker <3

Stine Elize

13.12.2015 kl. 20:43
Beauty by Hermine: <3
Stine Elize

Mitt navn er Stine Elize og er en jente på 22 som bor i Bergen. På denne bloggen vil jeg dele mitt liv med fitness og veien mot sceneform, med en fortid med avlorlige spisefortyrrelser og depresjoner i 8år. Jeg studerer ved NiH til å bli Personlig Trener og elsker trening og aktivitet! Jeg vil inspirere og motivere, og vise at det er mulig for alle å komme i form! Er veldig glad i å eksprimentere på kjøkkenet, og er veldig glad i sunn mat!


KONTAKT
litzblogg@outlook.com

Search

Bloggdesign

hits