stine elize gaassand

Når spiseforstyrrelsen tar over

  • Skrevet 25.11.2015 klokka 19:27
  • Kategori: Personlig

Tårene presser hardt. Men det kommer ingenting ut. Jeg vil gråte, men har ikke noe å gi. Hver morgen sitter jeg å ser ned i skålen min. Skålen med 20gram havregrøt, laget på vann. 100g cottage cheese. Kanel. Et samlet kalori innhold på 150 kalorier. Men det er for mye. Det er sunt, det er godt og jeg vet jeg trenger det. Likevel gjør det så vondt. Det gjør vondt fra hårtuppene til tåspissene. Det vrenger seg i hele kroppen. Jeg klarer ikke dette lenger. Jeg legger på meg hver dag. Hvor skal dette ende?  Jeg kan ikke ha det i kroppen. Det må ut igjen. Fortest mulig. For at det skal bli enklere spiser jeg mer. Da gjør det ikke like vondt å kvitte seg med det. Da slipper jeg hvertfall litt smerte. Men jeg kan ikke, ikke om jeg vil bli frisk...

 

Sånn er det for meg å spise. Nei, jeg er ikke lenger unormalt tynn. Jeg har vært det, men Jeg har lagt på meg. Jeg har lagt på meg ekstremt. Den dag idag er jeg 15kg tyngre enn jeg var på mitt tynneste. Og jeg lengter tilbake. Jeg hater kroppen min. Hater, hater hater den!



Jeg var aldri hun tynne. Men jeg har heller aldri vært tykk. Jeg har hatt muskler. Jeg sto mye alpint fra tidlig av. Jeg spille fotball, og jeg trente mer enn de fleste fra jeg var veldig liten. Jeg har en kropp som lett danner muskler. Men jeg er også liten. Jeg er ikke mer enn 157cm. Og da med muskler, så blir man mer kompakt. Jeg har hatet lårene mine fra jeg var 12 år. Men jeg har hatt synlige magemuskler siden da også. Jeg har alltid vært godt trent, men var også glad  mat da jeg var liten. Spiste alltid flere brødskiver enn venninne mine. Men jeg trente også mye mer. Men jeg så ikke dette. Jeg så at jeg var større. Jeg så at bena mine ikke passet inn i buksene som var laget for barn i min alder. Jeg var for stor, det var det jeg var. Hvertfall ihenhold til meg selv.

 

Disse tankene, som kom for snart 10år siden, har gjort at jeg er der jeg er idag. Det for meg å forholde meg til mat er ekstremt vanskelig. Jeg startet meg å slanke meg. Jeg levde på 500kalorier om dagen. Jeg startet hver eneste dag med å trene. Jeg lå å så på serier hele natten, så dagene skulle bli kortere. For da slapp jeg spise så masse. Jeg kunne steke en kyllingfilet, og dele den i tre, det var frokost middag og kvelds. Jeg veide alt som het mat. Om jeg hadde flere kalorier å gå på, så målte jeg opp nøyaktig mengde med is jeg kunne spise. Jeg gikk aldri over. Jeg spise en liten skål med salat til middag så og si hver dag. Gjerne uten kjøtt. Salat, agurk, løk og litt dressing. Det var middagen min. Dette gikk fint i en ganske god stund. Kiloene raste av. Jeg følte meg sterkere enn noen gang. Helt til jeg sprakk. Da var jeg 14år. Jeg spiste en hel pose med smågodt. Det kom opp igjen, uten at jeg gjorde noe. Og fra den dag kommer maten opp igjen uten at jeg trenger å gjøre noe for det. Jeg stikker ikke fingeren i halsen, det har jeg gjort maks 4-5 ganger i mitt liv. Det skjer naturlig. Jeg blir kvalm av mat. Jeg leter fortsatt etter synlige ben på kroppen. Hofteben, krageben, ribbebein. Tar meg rundt håndleddet med alle fingrene flere gnager om dagen og blir kunst om jeg ikke når rundt med alle fingrene. Jeg kropps-sjekker hele tiden. Tar meg på magen. Presser inn rundt hoftebena. Teller synlige ribbebein.



Den dag idag, så tvinger jeg meg selv til å beholde mat. Men jeg er veldig nøye på hva det er, og det går ikke alltid like bra. Jeg er fortsatt langt inne i spiseforstyrrelsen. 10 chipsflak kan til tider være for mye. Det må opp igjen. Jeg klarer ikke forholde meg til å ha det i kroppen min. Og da spiser jeg mer for at det skal være lettere å få det opp igjen. For syre, magesyre i munnen, er helt jævlig. Spesielt om man skal forholde seg til det flere ganger om dagen, i flere år. Den dagen har jeg diagnosen Bulimi med anorktiske trekk, a-typisk bulimi. For jeg sulter meg fortsatt. Jeg jager sultfølelsen. Om jeg ikke er sulten når jeg legger meg om kvelden får jeg angst. Jeg må være sulten når jeg legger meg, ellers får jeg ikke sove. Det er et helvette.

 

Nå som beholder litt og litt mat, så legger jeg på meg for hver dag som går. Min største frykt. Jeg har en enorm vektfobi. Jeg hater tallet jeg ser på vakten, men jeg må forholde meg til det. Kroppen min vet ikke lenger hva den skal gjøre med mat, så den tar vare på alt, fordi jeg har levd i en «sulttilstand» i flere år. Jeg samler vann som en kamel i tørreste Sahara. Jeg svetter som en gris, i tide og utide. Jeg har så mye vann i kroppen at jeg ser det. Ødemer overalt. Kilo overalt. Men jeg kjemper, jeg tar en dag om gangen, og gjør mitt beste. Men når kroppen har gjort det samme hver eneste dag i nesten ti år, så tar det tid og det er ikke bare å slutte. Kroppen min vil ha mat, men hjernen min vil ikke

 

Nå sitter jeg å ser ned i skålen min. Det er fredag. Jeg har spist 150g salmalaks. 2glass prosecco, og nå er skålen med 60g peanutter snart tom. Men jeg vet jeg må beholde det for å komme meg ut av dette, jeg vet det, men jeg vil det ikke. Tårene presser på...

Mariel

25.11.2015 kl. 20:22
😔😔.. Dette klarer du Stine, stå på! <3

Gaute

25.11.2015 kl. 20:49
Heier på deg Stine! <3

viktoriaevensen

25.11.2015 kl. 20:51
Sterkt å lese! Men dette er jeg sikker på at du klarer <3

Stå på du er sterk å bra nok som du er <3

Tanya S. Johnsen

25.11.2015 kl. 21:31
Lykke til, og stå på! <3

Anne Lene Nilsen

25.11.2015 kl. 22:07
Masse lykke til videre!

Du burde se på vekten som et mål på hvor mye kroppen din inneholder liksom, vet ikke hvordan jeg skal beskrive det. Ikke se på vekten din som noe fælt. Vi har så mye vann, blod, kjøtt og bein i kroppen, at det er det som gjør at tallet på vekten er høy. Ikke tenk på kalorier, underskudd, vekt. Prøv å løft hodet, tenk proteiner, tenk karbohydrater og tenk sunt fett. Kroppen trenger alt for å fungere!

Men ståå på! <3 <3

Ingvild

25.11.2015 kl. 22:09
Jeg kan så føle - og kjenne igjen det du beskriver, klærne strammer, jeg ser meg selv i speilet og savner av og til å se ut som jeg gjorde. Samtidig minner jeg meg selv på hvor ulykkelig jeg var når jeg var på mitt tynneste, og at det å være tynn overhodet ikke alltid er synonymt med det å være lykkelig. Lykke er ikke å telle kalorier, avlyse avtaler med venner fordi man er redd for mat som blir servert eller å trene uutholdelig mye, selv når kroppen sier stopp. Lykke er å være vell i egen kropp, uansett hvordan den ser ut, le med magen og kunne spise hva man ønsker, uten dårlig samvittighet. Lykke er å leve et liv du bestemmer over, ikke spiseforstyrrelsen! Jeg vet at det tar lang tid å bli frisk, og at det er mer jobb enn hva folk tror, men i det minste kan jeg si at det vil bli bedre! Og at du en dag, vil være helt frisk! Sender deg varme klemmer, og beundring for innsatsen du legger ned.

Gina Elena

25.11.2015 kl. 22:53
Dette var et sterkt innlegg å lese. Det er ikke noe greit med spiseforstyrrelser, har hørt at det er helt forferdelig og det kan jeg tenke meg. Men dette her klarer du :-D Stå på!

reliine

26.11.2015 kl. 00:07
For et sterkt og bra innlegg! Veldig bra skrevet, stå på og lykke til videre!!

storogblid

26.11.2015 kl. 00:09
Jeg heier på deg og håper du klarer å komme ut av helvete en dag<3

Hege Kristin

26.11.2015 kl. 01:14
uff :(

Mari Brennhovd

26.11.2015 kl. 09:30
sterkt å lese! jeg ønsker deg alt godt :)

Ida

26.11.2015 kl. 11:10
Veldig sterkt å lese. Jeg ønsker deg alt godt og styrke til å komme deg ut av dette marerittet! Stå på ! :-)

Stine Elize

26.11.2015 kl. 16:15
Ida: tusen takk <3

Stine Elize

26.11.2015 kl. 16:16
Mari Brennhovd: Tusen takk! <3

Stine Elize

26.11.2015 kl. 16:16
storogblid: tusen takk! <3

Stine Elize

26.11.2015 kl. 16:16
reliine: Tusen takk! :)

Stine Elize

26.11.2015 kl. 16:17
ginaelenaa: tusen takk! <3

Stine Elize

26.11.2015 kl. 16:17
Ingvild: <3 <3 <3 <3

Stine Elize

26.11.2015 kl. 16:17
Anne Lene Nilsen: Tusen takk! <3 prøver så godt jeg kan, men på noen dager går det virkelig ikke :(

Stine Elize

26.11.2015 kl. 16:17
Tanya S. Johnsen: tusen takk <3

Stine Elize

26.11.2015 kl. 16:18
viktoriaevensen: Tuusen takk! <3

Stine Elize

26.11.2015 kl. 16:18
Gaute: <3 <3 <3

Stine Elize

26.11.2015 kl. 16:18
Mariel: <3 <3 <3
Stine Elize

Mitt navn er Stine Elize og er en jente på 22 som bor i Bergen. På denne bloggen vil jeg dele mitt liv med fitness og veien mot sceneform, med en fortid med avlorlige spisefortyrrelser og depresjoner i 8år. Jeg studerer ved NiH til å bli Personlig Trener og elsker trening og aktivitet! Jeg vil inspirere og motivere, og vise at det er mulig for alle å komme i form! Er veldig glad i å eksprimentere på kjøkkenet, og er veldig glad i sunn mat!


KONTAKT
litzblogg@outlook.com

Search

Bloggdesign

hits